Behovet for hevn 4

Godt støttet av London-regjeringens propaganda og illegale aviser dannet motstandsbevegelsen en «isfront» mot okkupantene, NS-medlemmer og andre kollaboratører for å samle folket til motstand. Budskapet var uforsonlig. Etter frigjøringen styrket isfronten sitt grep om opinionen. Et stort antall aviser, inkludert Filmavisa på kinoer over hele landet, bidro til å styrke fiendebildene. Det ble også oppfordret til represalier overfor svikerne som ikke falt inn under domstolenes rettsforfølgelse. De få røstene fra den såkalte «silkefronten» kunne ikke stagge harmen. Det sterke hatet skulle prege frigjøringsdagene, rettsoppgjøret og årene som fulgte. Man regner med at rundt 10% av alle norske kvinner mellom femten og tretti år hadde forhold til tyske soldater under krigen. Det var i seg selv ikke ulovlig. Likevel ble mellom 3 og 10 prosent av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldater internert. Hjemmelen lå i en provisorisk anordning fra 1943 for tiltak mot kjønnssykdommer, og internering skjedde uten rettslig prøving og uten rett til advokatbistand. Behovet for vern mot represalier ble brukt som en tilleggsbegrunnelse. De fleste ble løslatt etter kort tid. Ved en provisorisk anordning fra august 1945, vedtatt av Stortinget i 1946, mistet kvinner som hadde giftet seg med en tysk soldat sine norske statsborgerskap. Som tyske borgere ble omkring 3.000 kvinner utvist fra Norge til det krigsherjede Tyskland, ofte med små barn. Menge krigsbarn ble også skilt fra sine mødre og plassert på barnehjem. Regjeringen opprettet en egen krigsbarnkommisjon som skulle gi råd til kommunene om behandling av krigsbarna. Kommisjonens sakkyndige psykiater anslo på generelt grunnlag at flertallet av disse var “evneveike”. Unnskyldning til tyskerjentene fra Regjeringen kom i 2018.