Lange arbeidsøkter - et stort slit

Bondekvinne i Odda. Foto: Olav Holm 1925.

Arbeidsdagen i bynæringene var lovbestemt i mellomkrigstiden. 8-timersdagen var kjempet igjennom. Bondekvinnenes arbeidsdag hadde ingen grenser og bestemmelser. Det samme gjaldt for byhusmoren, men hennes byrder var nok likevel ikke så tunge som bondekvinnens. I byen kunne en husmor være fornøyd etter å ha laget til maten, gjort rent i huset og sørget for pass og stell av barn. For bondekvinnene var dette nærmest bare en biting, noe som kunne utføres på "fritiden". Likevel hadde bonden en tradisjonsbunden rett til å få måltider servert til faste tider (Avdem 1985).

Statistikk og dokumentasjon om bondekvinnene

I mellomkrigstiden foretok svenske myndigheter tidsstudier i arbeidslivet og lot disse studiene også omfatte husmødre på småbrukene. Tidsstudiene viste, ikke uventet, at kvinners arbeidsbyrder på mindre bruk var meget stor. Arbeidsdagen var i gjennomsnitt på 13 timer, av det i gjennomsnitt 4 timer til å stelle dyr og til annet landbruksarbeid. For noen var arbeidsdagen 15 timer eller mer. De norske småbrukerkvinnenes arbeidstid må ha vær tilsvarende, men tilsvarende studier savnes fra Norge. Da en kvinnesakskvinne i 1939 tok kontakt med Statistisk sentralbyrå for å få tak i statistikk om norske småbrukerkoners arbeid, fikk hun til svar at det fantes ingen undersøkinger eller oppgaver over kvinnenes arbeid på landet, og vedkommende tilføyde ganske karakteristisk: Vi bare veit det er et stort slit (Agerholt m.fl. 1940, s. 72-78).

Hva var det som gjorde bondekvinnenes tilværelse så slitsom i tiden før annen verdenskrig?

Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetsbiblioteket, Billedsamlingen, og Senter for kvinne og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen. Prosjektet er støttet av Kulturnett.

© Billedsamlingen, UB