Oppgjøret 4

Samtidig som den tyske invasjonen fant sted, erklærte lederen av det fascistiske promillestore partiet Nasjonal Samling, Vidkun Quisling, seg lojal med Tyskland og forsøkte å bli statsminister ved et statskupp etter Hitlers samtykke. Quislings kupp mislyktes imidlertid på grunn av kong Haakons berømte nei til den tyske forhandleren Curt Bräuers ultimatum. I stedet ble en av Hitlers gamle ideologiske kampfeller Joseph Terboven, som tidligere hadde vært Gauleiter i Rhinland, utpekt til Reichskommissar (stattholder) i det okkuperte Norge. Quisling ble dermed satt på sidelinjen av sin konkurrent Terboven og fikk ikke noen formell makt før han i 1942 ble utnevnt til ministerpresident (statsminister). Målt mot folketallet hadde Norge det største rettsoppgjøret etter 2. verdenskrig. 92.805 nordmenn ble siktet og rundt 46 085 ble dømt, 30 fikk dødsstraff, 17.000 fikk fengselsstraffer, og de resterende fikk forelegg eller annen straff. 80 tyskere ble dømt for krigsforbrytelser; 14 ble dømt til døden (pluss én danske), og av disse ble 11 fullbyrdet. Den siste av de 25 fullbyrdete dødsstraffene ble eksekvert i august 1948 da Quislings kirke- og undervisningsminister Ragnar Schanke ble skutt til tross for protester og motstand fra tidligere studenter og flere hundre prester, to år etter at han var blitt dømt. De øvrige dødsdømte tyskerne ble sendt tilbake til hjemlandet etter tre til fem år med tvangsarbeid i tidligere tyskdrevne leirer som Espeland. Rettsoppgjøret var preget av sterke følelser og ser ut til i stor grad å ha svart på den alminnelige rettsfølelsen. Noen av datidens ledende jurister, rettspolitikere og kommentatorer mente at loven ikke var ivaretatt tilstrekkelig godt. De kritiske innvendingene ble imidlertid fullstendig avvist på bred basis, og fort glemt i etterkrigstiden. Nyere forskning fremholder et mer sammensatt syn. Flere av Grunnlovens paragrafer ble brutt og andre ble tøyd langt.