Sindssyk* og mental* - problematiske ord 12

Fleire av omgrepa som vart nytta då psykiatrien vaks fram som ein eigen medisinsk disiplin, er i dag utdaterte og blir ikkje nytta lenger. Eit eksempel på dette finst i tittelen på Noregs første sinnssjukelov; Lov om sindssyges behandling og forpleining av 1848.

Omgrepet eg siktar til er sinnssjuk.

Medan sinnssjuk lenge var eit samleomgrep for ulike psykiske diagnosar, har det etter kvart mista si opphavelege tyding. Gjennom utstrekt bruk utanføre psykiatrien har ordet endra karakter. I dag er det nedsetjande å kalle nokon for sinnssjuk.

Omgrepet har difor, som eit ledd i likestillingsarbeidet for personar med nedsett funksjonsevne, dei siste åra vore omdiskutert, deriblant på Stortinget. «Sinnssjuk» har nemleg vore eit så uproblematisk omgrep, at det er nytta i lovene våre.

I skadeerstatningslova § 1.3 heiter det at: Den som er sinnssyk, åndssvak, bevisstløs eller befinner seg i en lignende forstyrrelse av sinnstilstanden, plikter å erstatte den skade han volder for så vidt det finnes rimelig under hensyn til utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers. Var skadevolderen selvforskyldt brakt i en forbigående tilstand som nevnt, har han det ansvar som ellers ville følge av alminnelige erstatningsregler.

Det er no vedteke å fjerne dette og fleire liknande omgrep frå dei norske lovene, slik at FN-konvensjonen om rettigheitene til menneske med nedsett funksjonsevne (CRPD) blir inkorporert i desse. Arbeidet med å lovfeste likestilling for denne gruppa er pågåande.

Likeins er det viktig for samlings- og arkivinstitusjonar å nytte oppdaterte omgrep i arbeid med registrering og katalogisering, for å unngå eit diskriminerande og nedlatande språk i presentasjon av materiale som omhandlar slike tematikkar. For Billedsamlingen gjeld dette for mindre deler av enkeltfotografia og -samlingane, då psykiatrirelatert fotografi ikkje er breitt representert i desse.

Søkjer ein på emneordet sindssyg* får ein to treff i Marcus, begge med «sindssygeasyl» i bilettittelen.

Titlane i desse to fotografia seier noko om tida fotografia vart tatt: Begge er frå tidleg på 1900-talet, då dei psykiatriske institusjonane normalt vart kalla asyl. Dette var vanleg teminologi til åra rundt 1930, då ordet «asyl» vart erstatta med «sjukehus». Denne endringa skjedde av liknande grunnar som me byter ut stigmatiserande, negativt ladde og upresise omgrep i dag.

I tillegg til asyl, vart også omgrepet mentalsjukehus nytta i den tidlege psykiatrihistoria. Søkjer ein på emneordet mental* får ein fleire treff i Marcus. Desse viser mellom anna bygningar og områda der sjukehusa vart reist, men gir også eit innblikk i livet på institusjonen, gjennom alt frå gruppeportrett av helsepersonell, kyr og grisar i sjukehus-fjøset, avdelings- og interiørfotografi, samt nokre glimt frå pasientkvardagen. Sjølv om emneorda kan vera problematiske i dag, ser ein at mange av fotografia som er katalogisert under desse emneorda kan vere heilt uproblematiske.

Skal ein følgje dagens retningslinjer for gode og oppdaterte ordval, kan det til dømes vere naudsynt å katalogisere denne typen fotografi under eit overordna, oppdatert og akseptabelt emneord, som psykiatri. Ein bør vidare synleggjere kva som er den historiske tittelen på fotografiet, dersom denne blir bevart, og gjerne også skrive ein oppdatert tittel eller tekst til fotografiet. Eit ytterlegare moment vil vere å informere om kvifor dette problematiske omgrepet framleis er inkludert i fotografiets metadata. Ein av grunnane som talar for å gjere dette, er at alle orda som blir brukt i katalogiseringa – som emneord, bilettitlar, notat som har følgd fotografia eller liknande – ofte er ein relevant del av historia som eit fotografi kan fortelje.

Som nemnd i kapittelet Emneord: pasient, er pasientfotografi å rekne som sensitiv informasjon, og avgjersla om slike fotografi skal offentleggjerast eller ikkje må difor gjerast på grunnlag av ei grundig etisk og juridisk vurdering. Blant fotografia under viser to av dei psykiatriske pasientar. Burde desse vore avpublisert?

Desse fotografia er hos Billedsamlingen fordi denne institusjonen forvaltar det fotografiske materialet etter fotografar; yrkesfotografar, kunstfotografar og amatørar. Dei to nemnde fotografia er tatt av Atelier KK, på oppdrag frå Møllendals Sindsykeasyl. Billedsamlingen forvaltar samlinga etter Atelier KK, og held seg i hovudsak til denne som ei fotohistorisk samling.

Dei same fotografia finst også i fotosamlinga til Bergen byarkiv, men der må ein søke innsyn og dispensasjon frå teieplikta for å få tilgang. Byarkivet har nemleg fått desse fotografia som ein del av arkivet etter den psykiatriske institusjonen. Såleis held Bergen byarkiv seg til dei same fotografia som Billedsamlingen gjer, men forvaltar bruken av dei på ganske andre premiss: som historisk dokumentasjon frå spesialisthelsetenesta.

Dette dømet belyser at konteksten som fotografi blir vurdert ut frå, når det er snakk om å offentleggjera noko eller ikkje, er ulik for ulike arkiv- og samlingsinstitusjonar. Det er altså ulike tradisjonar knytt til publisering av fotohistorisk og medisinhistorisk materiale.

Og for å svare på kvifor dei ikkje er avpublisert: Fotografia er 100 år gamle, og ein kan såleis vera trygg på at personane på bileta ikkje lever lenger. Personane er heller ikkje fotografert i ein kompromitterande situasjon, eller på ein utleverande måte. Andleta deira er heller ikkje særleg skapt gjengitt og fotografiet kan såleis ikkje, slik eg vurderer det, påføre ettermælet deira særleg skade, eksempelvis gjennom digital manipulering eller andre former for misbruk. Endeleg kan det nemnast at desse fotografia allereie har vore digitalt tilgjengeleg i meir enn 20 år, og samla vurdering tilseier såleis at dei kan halda fram som ålment tilgjengelege historiske fotografi.

Heller enn å skulle avdekke sensitiv informasjon om einskildindivids psykiske lidingar, fungerer fotografia som tidsvitner, med kulturell og historisk verdi, frå eit privatasyl i Bergen i mellomkrigstida.