Fortelling fra Tromholts opphold i Guovdageaidnu 1882-1883 11

Unnit-Josát / Johannes Abrahamsen Motka

Et par ganger i måneden pleide Unnit-Josát å frakte post til og fra Guovdageaidnu. En dag, tidlig på høsten, hadde han og to andre stanset for å hvile da de fikk øye på noe som beveget seg i det vidstrakte viddelandskapet. I avstanden så de seks tungt lastede hester, en gruppe med mennesker og en enorm hund. Etterhvert som de nærmet seg kjente Unnit-Josát igjen lensmann Worum og noen av de andre, men flere var fremmede. De hadde store mengder utstyr med seg, mer enn Unnit-Josát hadde sett her på lenge, kanskje noensinne. De kom frem og hilste på de samiske postfolkene. Det tok ikke lang tid før Unnit-Josát kommenterte den voldsomme mengden bagasje.“Ja, det meste tilhører denne mannen her,” svarte lensmann Worum på nordsamisk og nikket mot en mann i gruppen. Mannen tok et steg frem, og hilste på Unnit-Josát. “Sophus Tromholt,” sa han. “Herr Tromholt skal tilbringe noen måneder hos oss,” fortalte lensmannen.

De slo følge videre mot Guovdageaidnu. Høstfargene lyste, og trærne var lave og få. Mellom nyansene av rødt, gult og brunt, lå den gråhvite reinmosen spredt utover bakken. Hestene, folkene og hunden bevegde seg stille fremover - en stillhet kun brutt av de jevne lydene av vandringen, bjellene på hestene og et og annet oppmuntrende ord for å lokke de slitne dyrene videre. Luften var mild, og små innsjøer lå blanke som speil i landskapet. Fjellene i horisontene var langstrakte og myke i kantene, og skyene lyste gyllent der solen strakte seg gjennom dem. Noen ganger ble bakken myk og sumpete, og hestene sank ned av den trykkende byrden på ryggen. En av hestene sank så langt ned i sumpen at bena forsvant fullstendig under den, og alle i følget – både samer og nordmenn, menn og kvinner – måtte samarbeide for å hjelpe det livredde dyret opp igjen.

Med tiden gikk solen ned, og landskapet fortonet seg i sort og grått. I avstanden så de Latnetjávri, en innsjø skapt av Guovdageaineatnu (Kautokeinoelva) et stykke nord for Máze. De skulle møte handelsmannen ved innsjøen, men først måtte de klare å komme seg ned fra høyden i bekmørket. Bakken var bratt og glatt, og det virket nærmest umulig, med alle hestene og utstyret. Likevel hadde de ikke andre valg enn å prøve, og forsiktig begynte de nedstigningen mot innsjøen. Stadig var det noen som glapp med foten og skled et stykke ned. Folk grep tak i grener som knakk, og hestene sto nærmest loddrett ned i bakken. Tross mange nesten-ulykker, kom alle til slutt uskadd ned. De overnattet ved bredden under åpen himmel, før reisen skulle fortsette i båt.

Neste morgen hadde frosten satt seg i den danske forskeren Tromholt. Han var dårlig kledd for turen, og fikk låne et par kommager og en pesk. Han ble tydelig overrasket over hvor behagelige kommagene var å gå med, men pesken slet han mer med. Først stakk han hodet inn, men fant ingen utgang, hverken til halsen eller ermene. Han ble stående et øyeblikk med pesken over hodet som en skinnsekk, mens armene fortvilt lette etter veien ut. Brillene falt ned på bakken under pesken før noen endelig grep inn for å hjelpe ham. Snart dukket hodet opp fra det tykke plagget. Han plukket opp brillene fra bakken og satte dem på nesen, før han takket for hjelpen.

Derfra gikk reisen i smale elvebåter. De skilte lag med hestene og noen av folkene. Båtene var tungt lastet med alt det merkverdige utstyret til den nye forskeren. Reisen over vannet var noen ganger rolig og stille, andre ganger preget av strie og hvirvlende strømmer. Da de kom til Nieidagorži (Pikefossen) måtte både båter og utstyr fraktes over land et stykke før de kom seg videre på elven. Etter lang tid steg det røde kirketårnet endelig opp fra horisonten og markerte at de var fremme. De gikk i land ved den sandete elvebredden, og Unnit-Josát hjalp til med å bære tingene inn i lensmannshuset hvor Tromholt skulle bo. Tromholts digre hund løp rundt på boplassen, og det slappe ansiktet må ha sett misformet ut i Unnit-Josáts øyne. Hunden het Rolf og var en St. Berhardshund - helt annerledes enn reingjeterhundene han var vant med. I ettertid skrev Tromholt at han skaffet seg hunden i frykt for at samene skulle være farlige villmenn.

Nástedutki / Sophus Tromholt

I lensmannsboligen lå Sophus Tromholt våken og ventet på Worum. Han var nervøs, for han hadde hørt historier om folk som hadde blitt forsøkt druknet av de lokale samene for å gjøre det han selv var i ferd med å gjøre. Sophus Tromholt skulle plyndre den samiske gravplassen.

Det virket enkelt da han tok på seg oppdraget fra Universitetet i Bergen, men nå som han befant seg på stedet var det plutselig langt vanskeligere å gjennomføre. Selv om han hadde loven på sin side, kunne han ikke grave skallene opp fra kirkegården midt på lyse dagen. Han hadde bedt den norske lensmannen om hjelp, og de hadde blitt enige om å vente til det ble mørkt. Lensmannen måtte først overtale den samiske kirkegraveren om å hjelpe dem, men med lensmannens autoritet ville det neppe bli vanskelig. Kirkegraveren måtte dessuten sverge på å aldri fortelle om gravplyndringen til noen av sine egne.

Graveren var fåmælt, og holdt blikket i bakken. De tre ble enige om å jobbe i stillhet for ikke å tiltrekke seg unødig oppmerksomhet. Før graveren satte spaden ned i jorden, korset han seg og mumlet noe på nordsamisk.

Arbeidet gikk tregt, men snart støtte spaden på en av de gamle kistene. Tromholt og lensmannen så ned på graveren mens han løftet hodeskallen opp fra ryggraden. Han ga den til Tromholt, før han gravde det hodeløse skjelettet ned igjen.

Til sammen hentet de ut fire hodeskaller og et helt skjelett. Da arbeidet endelig var over dro graveren hjem, mens Tromholt og lensmannen dro tilbake til lensmannsboligen. Tromholt fikk bruke en av fengselscellene i overetasjen som mørkerom for fremkalling av bilder. Der, rett utenfor cellen, la han fra seg knoklene.

I den neste tiden gikk han stadig forbi de hule skallene på vei inn og ut av mørkerommet. Han skrev at det føltes ut som om de skulle begynne å bevege seg hvert øyeblikk, og selv når han lå i sengen sin i første etasje kunne han føle nærværet av de samiske levningene.

Det tok lang tid før Tromholt endelig fant en måte å frakte de menneskelige levningene sørover til bestillerne fra Universitetet i Bergen. Han pakket dem ned i en kasse merket “Bøker og gamle aviser”, og lot Unnit-Josát smugle de uvitende ut med posten.

Heandarat / Henrik Pentha

Heandarat jobbet som skolelærer i Guovdageaidnu. Han var blant de fastboende samene, og godt kjent med både presten og lensmannen. De kom ofte til ham om de trengte noe, enten det var ved til ilden eller et par ekstra hender på jobben. Heandarat var nysgjerrig og hjelpsom av natur, og det tok ikke lang tid før han ble kjent med Sophus Tromholt.

Alle de fastboende samene som holdt til rundt kirkeplassen samlet seg rundt Tromholt da han satte opp forskningsutstyret og kameraet, og stirret opp i himmelen. Han fikk tidlig kallenavnene Nástedutki og Nástehearrá, som betyr stjerneforsker og stjerneherren. Siden Tromholt i begynnelsen ikke kunne noe nordsamisk, klarte han nok ikke å forklare at han egentlig forsket på nordlyset, ikke stjernene.

Tromholt moret seg over folks store fascinasjon med kameraet, men jo mer han tenkte over det, innså han at alle egentlig burde ha vært like fascinerte. Det er mye i verden vi aksepterer, men som vi ikke egentlig forstår. Han mente samtidig at samene var overraskende lite opptatt av nordlyset - det var like hverdags for dem som kameraet var for ham. Helt fra begynnelsen, mens han sto ute og studerte nordlyset, begynte han å ta bilder, også av mennesker.

Etterhvert som Tromholt bygde opp forskningsstasjonen sin i Guovdageaidnu, hjalp Heandarat til med smått og stort. De to ble gode venner, og med tiden kunne Tromholt sove lenge etter en lang natt med øynene på himmelen, og stole på at Heandarat utførte morgenens målinger.

Jáhkoš Lásse / Lars Jacobsen Hætta

Mørketiden lå over Guovdageaidnu. Jahkoš Lásse og kona Biret hadde fått fem barn sammen, men slet med å skaffe mat på bordet. De hadde begge tilbragt over ti år i slaveri for Kautokeino-opprøret, og mistet det meste av reinflokken som følge. Lásse hadde fått jobb som oversetter, men lønnen ble bestemt av den samme presten som ble pisket med kvister under opprøret. Han hadde prøvd å få jobb som klokker i kirken, men fortiden hans gjorde det umulig. Han fikk iblant jobbe som lærer og som oversetter i kirken, men i flere år var han plaget av sykdom, og fikk ikke til å jobbe så mye som den store familien krevde.

En gang det var gudstjeneste sto Lásse fremme og oversatte setning for setning til nordsamisk. På en av kirkebenkene satt Sophus Tromholt, og han ble imponert over Lásses evne til å oversette så raskt, uten vansker og med stor innlevelse. Under denne gudstjenesten fikk Tromholt en ny respekt for det nordsamiske språket. Etter gudstjenesten gikk han opp til Lásse, som snart delte historier fra opprøret, tiden i slaveri, og arbeidet som oversetter.

Tromholt fikk en dyp medfølelse for mannen, som åpenbart slet med å fø familien. Kort tid etter skrev han til avisen i Kristiansand, og så til Morgenbladet, hvor han skildret Lásses gode vesen, harde arbeid og fattige tilværelse. Han oppfordret leserne til å sende donasjoner for å hjelpe Lásse i fattigdommen. Lesere sendte små og store summer, men kort tid etter kom det et skarpt svar i avisen. Svaret kom fra Jens Andreas Friis, språkforskeren som hadde jobbet med Lásse mens han satt inne i Akershus slaveri. Da Friis leste Tromholts artikkel — som skildret Jáhkoš Lásse som en uvurdelig del av samisk litteraturhistorie, og som en mann i nød — virker det som om han ble direkte fornærmet. Han skrev et debattinnlegg hvor han flere ganger poengterte Lásses kriminelle historie, og nevnte en rekke ikke-samiske prester som han mente var viktigere for samisk litteraturhistorie enn Lásse. Friis mente dessuten at Lásse hadde vært godt lønnet, og antydet at han var utakknemlig.

Tromholt hadde, i sitt leserbrev, også oppfordret folk til å sende poesi og skjønnlitterære romaner som Lásse kunne oversette til nordsamisk. På denne måten kunne Lásse tjene penger, og de samiskspråklige leserne kunne få annet å lese enn bare kristen litteratur. Dette mente Friis var unødvendig, men han var i alt enig i at leserne gjerne måtte sende Lásse både arbeid og donasjoner. Diskusjonen endte med at Tromholt sendte nesten halvparten av de donerte pengene til Friis, antageligvis som en slags takk for at Lásse i det hele tatt hadde muligheten til å jobbe med litteratur – selv om det i begynnelsen strengt tatt hadde vært tvangsarbeid.

Det nærmet seg jul da Jáhkos Lásse fikk pengene som leserne fra avisen hadde sendt. I dag ville summen ha tilsvart litt over 10 000 kroner, og Lásse tok til tårene av overraskelsen. Tromholt satte opp en kvittering, og da Lásse skulle signere med sitt navn, snudde han arket på siden. Da Tromholt spurte hvorfor, fikk han vite at Lásse skrev setningene ovenfra og ned, ikke fra venstre til høyre. Dette hadde han begynt med som barn fordi han var venstrehendt og dessuten aldri hadde sett noen skrive da han lærte det. Det fungerte godt for ham. Jáhkoš Lásse hadde en strålende vakker håndskrift, og hadde oversatt blant annet hele bibelen til nordsamisk på denne måten, med arket på siden, og setningene loddrett.

Nástedutki / Sophus Tromholt

Jula i Guovdageaidnu var uvant for forskeren. En stillhet lå over bygda, og selv om Tromholt ikke forsto det, var og er stillheten en viktig juletradisjon. Jula i nord markerer årets mørkeste dag, og sola som endelig snur. Mørketiden er, i samisk tradisjon, en farlig tid hvor grensene mellom vår egen og andre verdener er på sitt tynneste. Julen skal holdes stille og ryddig, langt fra kaoset mange andre forbinder med denne tiden. Denne julen bodde reindriftssamene hos de fastboende verddefamiliene sine, hvor også ungene kom til å bli værende i noen uker etterpå for å gå på skole. Verddevuohta er en gammel samisk tradisjon hvor vennskap med familier i andre kulturer — særlig mellom sjøsamer og reindriftssamer — går i arv, slik at begge familiene kan dra nytte av hverandres ulikheter. I begge kulturene var det for eksempel vanlig å gå med dorka, et sjøsamisk plagg av saueskinn innerst, og pesk av reinskinn ytterst.

Sophus Tromholt står sammen med hans måleinstrumenter i Guovdageaidnu (signatur: ubb-trom-038)

Mange barn ble døpt og flere bryllup tok også plass denne julen. Under et av disse bryllupene fikk Tromholt sin egen joik.

En personjoik er ikke så ulikt et portrett, for på samme måte som man ikke tar bilde om noen, joiker man heller ikke om noen. En joiker streber etter å fange selve essensen av det eller den som joikes, og joiken er på en måte den eller det som joikes. I likhet med den generelle majoritetskulturen i sin tid, hadde ikke Tromholt en eneste god ting å si om denne samiske kunstformen, som han kalte et tarvelig forsøk på musikk. Likevel tok han vare på joiken han fikk av kvinnen i bryllupet den julen, og noterte både melodien og dajahusat; altså teksten i en joik.

Nástehearrá, son lea boahtán

Stjerneherre, han har kommet

Dorba / Mathis Mathisen Kaafjord

Det var gudstjeneste i kirken da Dorba åpnet kirkedøren. Han ble møtt av gisp og rynkede bryn, men holdt hodet høyt hevet. Brått var det noen som jublet, og jubelen spredte seg ut blant den samiske forsamlingen. Han var iført kvinneklær - og i kirken i tillegg! Jubelen runget, før den ble stilnet av myndighetene.

Dorbas drøm var å gå til sak mot det norske rettssystemet. Han mente bestemt at systemet var urimelig og urettferdig. Om han ble formelt straffet for å ha gått i kvinneklær i kirken er uklart, men han tilbrakte iallefall store deler av livet i slaveri av andre grunner. På vei til anstalten ble han tvunget inn i et dampskip, men rømte fra skipet i en livbåt. En styrmann fulgte etter ham, og de to havnet snart i en nærkamp hvor Dorba skjøv styrmannen ut i havet. Rømningsforsøket ble mislykket, han ble anklaget for drukningsforsøk og straffen ble voldsomt forlenget. Han mistet dessuten hele reinflokken som ventet hjemme, og levde resten av livet i fattigdom. Likevel ga Dorba aldri opp med å utfordre og kritisere det norske rettssystemet.

Gutt og Rolf

Etter julen ble de fleste av barna i reindriftsfamiliene igjen hos de fastboende verddefamiliene for å gå på skole. Før hadde lærerne reist rundt og undervist barna der de var, men dette hadde de sluttet med.

Et av disse barna, en ung gutt, var på vei til skolen en morgen da han fikk øye på Tromholts digre hund som kom styrtende ut av prestegården. Tromholt selv satt i en pulk, klar til å kjøre, men reinsdyret bykset og løp til siden så snart det fikk øye på hunden. Tromholt falt ut av pulken, og hunden løp umiddelbart videre til Unnit-Josát, som også satt klar til å kjøre i sin pulk. Også hans kjørerein satte av gårde, og Unnit-Josát rullet ut i snøen. Deretter løp hunden fornøyd tilbake til eieren. I gebrokken nordsamisk ba Tromholt gutten om å holde hunden. Den lille gutten tok tak i hundens halsbånd og holdt fast mens Tromholt igjen prøvde å sette seg i pulken. Hunden, som var dobbelt så stor som gutten, satte av gårde, og både gutten og Tromholt falt i snøen.

Hunden sirklet rundt reinsdyret, som sparket i bakken. Den bykset mot dyret, og pulken ble kastet rundt i snøen. Tromholt prøvde febrilsk å roe ned hunden uten nytte, og brått røk tauet mellom reinsdyret og pulken. Da føk reinsdyret av gårde med hunden i hælene. Unnit-Josát kastet seg i pulken sin, og fór etter. Den tomme pulken, Tromholt og gutten sto igjen på gårdsplassen.


Ukjent samisk gutt sammen med Tromholt sin hund Rolf (signatur: ubb-trom-102)

Ukjent kvinne

Under tinguken i Guovdageaidnu ble bygda fylt av folk. De fleste var samer som kom fra nært og fjernt i distriktet, men mange var også norske myndighetspersoner. Under tinguken tok Tromholt mange portrettbilder, og han kom i snakk med mange forskjellige mennesker. Han gikk gjennom folkemengden en dag da en ung kvinne i grønn gákti stanset foran ham.

“Guten abend, mein herr!” sa hun til Tromholt. Hun moret seg da hun så hvor sjokkert han ble; Tromholt hadde på ingen måte forventet å møte en samisk kvinne som kunne tysk.

Ukjent samisk kvinne (signatur: ubb-trom-104)

“Je parle français, monsieur,” fortsatte kvinnen, og Tromholt skrev senere at han kunne ha knepet seg i armen, så utenkelig var det at hun hadde kunnet både fransk og tysk, i tillegg til nordsamisk, finsk og kanskje norsk. Foreløpig er hun ukjent, men hun var en av over 400 samer som ble stilt ut blant annet i dyrehagene i Hamburg og Paris.

Rasmus Spein

Sola lå lavt over en elvedal utenfor Guovdageaidnu. Våren hadde nettopp kommet til dalen, og med våren kom også reinflokken som hadde sommerbeite her. Dyrene beitet på det friske gresset, og ruvende over alle sammen sto en sieidi som en påle i landskapet. Når alle de andre var opptatte, gikk Rasmus Spein bort til sieidien. Han tente et bål ved siden av den, og kokte en blanding av smør og brennevin i en ause. Han så seg rundt for å passe på at ingen så han, og så smurte han salven på den hellige steinen. Han ba de som holdt til i sieidien – hálddit, åndevesener – om å se godt etter reinen hans, så de ble feite og vakre og store.

Da som nå var det en rådende overbevisning om at samisk religion var utdødd. Det var den ikke, iallfall ikke i Rasmus Spein sin familie. Hver vår ofret Rasmus til sieidien, og ettersom tida gikk merket han at dyrene hans holdt seg bedre samlet, og at de var vakrere og i bedre hold enn før.

Men en vår glemte Rasmus løftet han hadde inngått med sieidien. Uke etter uke gikk uten at sieidien fikk et offer, til våren var over. Rasmus var i elvedalen for å se til dyrene sine da han fikk øye på en av de største og vakreste reinoksene han hadde, død, like ved sieidien. Han løp dit og undersøkte den, men fant ingenting som kunne røpe hvorfor den var død. Da tenkte Rasmus at det måtte ha vært sieidien som tok hevn fordi han hadde brutt løftet sitt og glemt å ofre denne våren. Han ble rasende. Han stormet i sinne mot sieidien, bannet og skjelte den ut. I sinne skjøv han den overende, så den høye, smale steinen falt med all sin tyngde ned i bakken.

Rasmus gikk til den døde reinoksen. Han gråt mens han skar av ryggfettet til reinen.
“At du kunne orke og våge å drepe min rein! Nå tar jeg avskjed med deg,” sa han og smurte fettet på helligsteinen.
“Og her er det siste offeret — et avskjedsoffer til deg!”

Lars Gaino

En dag fikk Lars Gaino høre at Sophus Tromholt lette etter en sieidi utenfor Guovdageaidnu, og at han hadde prøvd å finne den en gang før uten hell. Da svarte Lars Gaino at han visste godt hvor den lå, og at han kunne vise veien dit. Tromholt pakket ned kameraet mens Lars Gaino gjorde klar kjørereinen, og snart dro de av gårde mot sieidien i elvedalen.

Da de kom frem så ikke Tromholt annet enn det han anså som en ganske alminnelig stein. Den var stor, lang og smal, og lå på bakken. Lars Gaino fortalte at den hadde pleid å stå oppreist, og Tromholt ville helst ta bilde av sieidien i sin opprinnelige posisjon. De begynte å løfte steinen, men mens de jobbet, slo plutselig finværet om. Solen ble skjult av snøskyer, og en sterk vind reiste seg. Med de tre armene de hadde, ettersom Lars Gaino kun hadde én, klarte de omsider å reise steinen opp. Tromholt skyndte seg for å pakke opp fotoapparatet. Han skrudde det på stativet mens vinden ble sterkere og sterkere. Snøen virvlet opp fra bakken og snart kunne de knapt se rundt seg. I det samme øyeblikket som Tromholt snudde seg vekk, grep vinden tak i kameraet og kastet det inn i sieidien så det knuste.

De ble nødt til å pakke sammen og reise uten bilde av steinen. Kort tid etter at de dro, smilte solen igjen og det ble fullstendig vindstille. Tromholt hadde heldigvis et til kamera med seg, og lovet aldri å forstyrre en sieidi igjen.


KILDER

Under nordlysets straaler (opprinnelig 1885, reprodusert 2007)
Sophus Tromholt
ISBN: 9788273670113

Muitalusat (2019)
Lars Hætta, Anders Bær, Ivar Bjørklund (red), Johanna Ijäs (red), Nils Oskal (red)
ISBN 9788281043886

Kristiansands stiftaavis, 30. november 1882

Morgenbladet, 9. februar 1883

Morgenbladet, 15. februar 1883

Kragerø tidende, 20. mars 1883

Morgenbladet, 28. mai 1883

Morgenbladet, 30. juni 1883