Fortelling fra opprøret 1852-1854 11

Jáhkoš Lásse / Lars Jacobsen Hætta

Jáhkoš Lásse var sytten år gammel, og skyndte seg over nysnøen på vei til kirken. Han var kledd i pesk og stjernelue, og var allerede litt for sen til gudstjenesten. Søsknene Máhtte, Iŋga, Ásllat og Elle ventet nok på han der inne. De to eldste hadde vært som foreldre for de yngste etter at moren og faren deres døde.

Da Jáhkoš Lásse ankom kirkedøren hørte han sinte rop og kranglende stemmer fra innsiden. Han åpnet døren, og det første han så var to lensmannsassistenter som kjempet mot og anholdt flere av samene i kirkeforsamlingen. En av mennene fra hans egen siida grep etter armen til politiassistenten for å stanse ham, før han brått ble slått ned i bakken. Mannen holdt seg til kinnet og ropte “Gud ser det!”

Fra døråpningen så Lásse at hans egen bror Máhtte var en av samene som var i ferd med å bli anholdt. Lásse kjente sinnet koke, og i et øyeblikk var hatet for den norske kirken og myndighetene så sterkt i gutten at han senere kom til å si at han kunne ha gandet hele bygget til aske der og da – selv om han egentlig selv var en dypt troende mann.

“Har dere gjort min fars hus til en røverkule?” ropte Lásse der han stod i den åpne døren. Han skalv av sinne, men ba Gud om å hjelpe han å holde seg rolig. Lensmannen og assistentene fikk til slutt overtak på opprørerne, og en vond stillhet senket seg over kirken.

Lásses bror Máhtte ble dømt til åtte måneders fengsel for “uro i kirken”. Det var ikke den første gangen Máhtte hadde hevet stemmen til norske myndigheter, han hadde gjort det i alle fall én gang før, og på denne tiden skulle det svært lite til før samene havnet i fengsel - eller slaveri, som det het på den tiden. Máhtte hadde sterke meninger, og det hadde mange av søsknene og de andre i siidaen hans også. Han mente at alkoholen var djevelens verktøy, og at myndighetene som ofte tilbød den til samene, var utsendte av djevelen. I dag vet vi at alkohol aktivt har blitt brukt for å kontrollere urfolk.

I tillegg til alkoholavhengighet, hadde volden spredt seg i det samiske samfunnet etter at den norske bosetningen slo seg ned. Det finnes mange fortellinger om myndighetspersoner – prester, skatteinnkrevere, politifolk – som slo, druknet, pisket og sparket både menn, kvinner, barn og hunder i siidaene på denne tiden. Lásses onkel Anders Bær husket hvordan Mathis Johannesen Hætta ble skjenket av fogden den ene dagen og banket opp av ham den neste. Presten de vokste opp med ble priset for å ikke sparke kvinnene, men hadde ingen problemer med å slå dem. I Boris Gleb ble det fortalt om en prest som bandt fast samene med tau, og dro de ned gjennom et hull i isen og opp et annet; den samme torturmetoden som ble brukt mot samiske slaver på Nasafjellet. Selv den minste motstand ble hardt straffet.

Læstadianismen var i vekst i Sápmi på denne tiden, en kristen gren inspirert av den sørsamiske kvinnen Milla Clementsdatter og forkynnet av den svensk-samiske presten Lars Levi Læstadius. Folk begynte å tolke kristendommen på nye måter, noe som tidlig ble kritisert av den norske kirke. Selv om Læstadius tok klar avstand fra vold, ble dette også en faktor i det kommende opprøret.

Samene i Guovdageaidnu hadde i lang tid blitt undertrykt, mishandlet og manipulert, men til syvende og sist var det særlig én ting som trolig førte til at begeret rant over. Kort tid før Kautokeino-opprøret bestemte russiske myndigheter seg for at grensen mellom Norge og Finland skulle stenges for samenes reinflytninger. Reindriften hadde allerede slitt lenge med kolonisering i beitelandet og diskriminerende lovverk, men grensestengingen ville bety slutten for de mange reineierne som hadde sommer- og vinterbeite på ulike sider av grensen - noe svært mange i Guovdageaidnu hadde.

En kveld i november gjorde hele Lásses siida seg klar for å konfrontere de norske myndighetene i området. Máhttes kone Ellen og bror Ásllat hadde blitt ledende skikkelser i siidaen, og Lásse, som nå var atten år gammel, gjorde seg klar til å beskytte familien sin og leveviset deres. Hele siidaen reiste, og de som ikke ønsket å delta ble tvunget. Reinflokkene sto igjen ubevoktet den kvelden da reinraidene forlot boplassen. Opprørerne ble kalt de vakte eller de åndelige.

Lars Gaino og Sara Mortensdatter Tornensis

Det var midnatt da Lars Gaino våknet av lyder utenfor tømmerhuset sitt i Mortaš (Galaniitu). Han så ut av vinduet, og fikk øye på en reinraide og flere titalls peskkledde mennesker, både voksne og barn, i gjenskinnet av den hvite snøen. Brått gikk ytterdøren opp, og det kalde trekket spredde seg i huset. Kona, det lille barnet deres samt Lars sin fostermor holdt til i huset, og våknet av bråket utenfor.

Lars var enarmet, men det ble sagt at han var like dyktig med den ene armen som de fleste var med to. Snart ble hans og Saras stue fylt av mennesker, både kvinner og barn.

Han kjente igjen gruppen som hadde kommet inn, for han hadde selv pleid å være en av dem. De vakte hadde blitt gradvis mer voldsomme mot de som ikke sto på deres side, og hadde dessuten skaffet seg mange fiender blant de norske myndighetene; selv biskopen hadde oppfordret folk til å ta avstand fra dem, og det hadde Lars Gaino omsider gjort. Men nå sto de der, i huset hans. Ásllat, som sto i ledelsen av de vakte, fortalte at de skulle konfrontere myndighetene, særlig den nye lensmannen, Bucht. Tidligere hadde Guovdageaidnu hatt en samisk lensmann, Ole Hætta, men han hadde fått kritikk for å ikke være hard nok ovenfor de vakte. Han hadde fått sparken og ble byttet ut med Bucht, en kriminell rømling fra Sverige. I et dokumentert sitat fra Bucht fortalte han at han helst ville bli fryktet og hatet av samene. Det klarte han, selv om hatet nå var større enn frykten.

De vakte prøvde først å overtale Lars, Sara og fostermoren Risten til å delta frivillig, men dette kom de ingen vei med. Da hentet Ásllat en av Lars sine nærmeste venner, Ovllá Biehtár, frem blant opprørerne. Ovllá Biehtár hadde merker på hendene og i ansiktet fra piskeslag med bjørkekvister, og bar preg av å ha blitt tvunget til å delta i opprøret. Ásllat beordret Ovllá Biehtár å gjøre det samme mot Lars.

Det var langt ut på natten da Sara og Lars klarte å rømme fra tømmerhuset. De gjemte seg i høyet, og snart hørte de rop fra huset. De vakte trodde de hadde reist til Guovdageaidnu for å advare folket der, og dro omsider videre uten å tvinge med seg noen fra huset i Mortaš. Til tross for at han ikke hadde ønsket å delta, ble Ovllá Biehtár senere dømt til tolv år i slaveri og døde der.

Siebe-Juhán / Johannes Mathisen Hætta

Det var tidlig på morgenen da den store gruppen opprørere kom til bygda langs den islagte elva. Siebe-Juhán var bare tolv år gammel da han tilfeldigvis møtte opprørerne der, sammen med den nitten år gamle storebroren Mathis. De ble møtt av en stor gruppe på over førti kvinner, menn og barn, og i gruppen så han sine egne søskenbarn Lásse, Ásllat, Elle og Iŋgá.

Reinraiden stanset ved de to unge brødrene. Ásllat prøvde først å overtale dem til å delta i opprøret, men den eldste broren gjorde det med en gang klart at de ikke ville ha noe med dette å gjøre. På et blunk grep opprørerne tak i Mathis, før de begynte å slå han over ryggen med bjørkekvister. Siebe-Juhán løp av gårde for å hente hjelp, og ingen av de vakte prøvde å stoppe han. De holdt Mathis fast i pulken, og der fikk han vite at de hadde planer om å drepe “det øverste onde”. Alle visste hvem det var snakk om; lensmann Bucht.

Siebe-Juhán løp til lensmannen Bucht og fortalte hva som hadde skjedd med storebroren, men lensmannen viste ingen tegn til å ville hjelpe Mathis. Samtidig dro de vakte hjem til Siebe-Juháns familie, hvor de satte broren fri, men tok den voksne søsteren gråtende med seg videre. Siebe-Juhán fulgte etter Bucht inn i handelsmannen Ruths hus, hvor lensmannen hentet en stor kniv.

Lensmannen Bucht, handelsmannen Ruth og to andre menn møtte de vakte utenfor handelshuset mens Siebe-Juhán så på gjennom vinduet. Først ropte de vakte både på finsk og samisk at de andre måtte overgi seg, men Bucht svarte kun med å rive opp en gjerdestolpe fra bakken for å bruke som våpen. Dette startet en nærkamp, og Ásllat gikk til angrep på Bucht. De vakte omringet Ruth og de andre to, og stanset dem fra å gripe inn mellom Ásllat og Bucht. Et høyt mannsskrik runget i det vidstrakte landskapet idet Ásllat bet nesen av lensmannen og stakk han med Buchts egen kniv.

Bucht lå på bakken, hardt skadet og tilsynelatende død. Også Ruth ble liggende på bakken etter et hardt slag i bakhodet, og da presten etterhvert kom for å lete etter lensmannen ble han fanget og ført vekk av de vakte. De gikk rett forbi Siebe-Juhán, og gjorde ikke noe forsøk på å fange eller stanse tolvåringen, noe som kom til å få stor betydning for hvordan opprøret til slutt endte. Han løp over den islagte elva til onkelen, skysskafferen.

Juhu / Johannes Mathisen Hætta

Skysskafferen Juhu var hjemme da nevøen hans Siebe-Juhán braste inn døren. Den unge gutten fortalte raskt hva som hadde hendt med Mathis på elven, og med Ruth og Bucht utenfor handelsmannens hus. Da ba onkelen gutten om å dra hjem til foreldrene, advare dem, og få hele familien i sikkerhet. Han ba også Siebe-Juhán om å be faren hans møte ham på elven.

Siebe-Juhán raste av gårde igjen, mens Juhu kledde seg varmt og spente på seg skiene. Snart fikk han øye på Siebe-Juháns far ute på isen. De to ble enige om å reise hver sin vei for å hente hjelp. Juhu, som hadde ski på, la i vei mot den nærmeste raidesiidaen, før han deretter skulle dra til Avži. Hos raidesiidaen fikk han hentet kjørerein, men han møtte også på flere folk som var på vei i samme retning for å hente hjelp.

Jáhkoš Lásse / Lars Jacobsen Hætta

Etter nærkampen mot Bucht og Ruth, samlet opprørerne fanger i prestegården, som de pisket med bjørkekvister. De eneste som ble spart var gravide kvinner og barn, alle andre – selv presten – ble slått med kvistene. Planen til de vakte var å ta alle fangene med seg hjem, og fortsette omvendelsen av dem der; å i essens nedlegge den norske bosettingen, og heller integrere dem inn i sin egen siida. Lásse var i Ruths hus og hjalp til å samle forsyninger da han hørte noen rope fra etasjen over: “Det er fortsatt mye liv i han!”

Der oppe fant Lásse lensmann Bucht liggende i en seng. De vakte hadde planer om å brenne ned huset, men ville ikke gjøre det med Bucht levende der inne. De bestemte seg for å fullføre jobben først, og brenne ned huset etterpå. Lásse hadde uttrykt at han ikke hadde ønsket at noen skulle lide, og derfor var det han som ble beordret til å drepe lensmannen. Lásse tok imot kniven, men da det kom til stykket, klarte han det ikke. Da tilbød en av de andre opprørerne å hjelpe ham, og holdt hånden sin over guttens, mens han skjøv kniven ned i brystet på lensmannen.

Luhkkár Lemet / Clement Gundersen

Lemet var lærer i Guovdageaidnu. Han var fastboende, og holdt til i Avži, et stykke øst for kirkestedet. Han var på vei inn for å spise middag da han fikk øye på en gruppe menn og kjørerein som nærmet seg. Etterhvert som de kom nærmere klarte han å gjenkjenne mennene; blant dem var skysskafferen Juhu.

Reinraiden stanset, og mennene gikk ut av pulkene. Juhu fortalte at Siebe-Juhán hadde sett Ruth og Bucht bli drept. Lemet kjente godt til de vakte. Han, i likhet med Lars Gaino, hadde støttet bevegelsen i begynnelsen, men hadde med tiden trukket seg unna. Lemet reagerte raskt. Han sendte beskjeden videre til de fem andre familiene i Avži, og snart sto alle samlet og klare til å reise. De fleste hadde kjørereinene klare utenfor allerede. Før de satte av gårde, hentet Lemet geværet.

En tykk røyksøyle sto opp fra Ruths hus i Guovdageaidnu. Da de kom frem så de huset nedbrent, fortsatt ulmende i skumringen. Ásllat hadde sett de nitten fra Avži komme, og samlet opprørere så godt han klarte.

Da de to gruppene sto ansikt til ansikt på gårdsplassen, tok Lemet et steg frem og ba den andre gruppen forklare hva de mente med alt dette. De svarte ikke, og ba heller Avži-gruppen overgi seg. Fra begge hold begynte folk å rope, men plutselig gikk Ásllats gruppe til angrep. Lemet truet med å skyte, og trakk deretter av, men haglegeværet hadde ikke vært ladd. Ásllat og Lemet, som ledet hver sin side, havnet i nærkamp. Lemet fikk et slag i hodet og falt nesten i bakken. Ásllat hadde overtak, han tok tak i ansiktet til Lemet for å skyve ham overende. Lemet fikk en av Ásllats fingre i munnen og bet den så hardt han kunne. Men selv dette stoppet ikke mannen. Ásllat fortsatte å bryte Lemet ned i bakken til han endelig lyktes. Lemet lå i bakken da Ásllat brått ble slått i bakhodet og falt tungt ned. Lemet ble liggende et øyeblikk før han endelig klarte å reise seg. Han så seg rundt, på den tilsynelatende livløse Ásllat og kampene som omringet ham. Han fikk tak i en kjepp, og fortsatte å kjempe. Omsider fikk Avži-samene overtak. De fanget og bandt de hardt skadde opprørerne, før de stengte dem inne i prestens stabbur.

Jáhkoš Lásse / Lars Jacobsen Hætta

Det var vinter da Lásse skulle fraktes til Akershus Slaveri. Rundt halsen hadde han en jernring som var bundet til anklene med en kjetting så kort og tung at han måtte stå krumbøyd. Broren Ásllat hadde blitt drept etter opprøret; halshugget foran et publikum på over 1000 mennesker før hodet hans ble sendt til Universitetet i Oslo for å studeres. Lillesøsteren Elle, som bare var 16 år under opprøret, ble dømt til 12 år i Trondhjem Slaveri, hvor hun døde i en alder av 26. Til sammen var det ni opprørere som døde under arrestasjonene, i slaveri eller ved halshugging.

Lásse fikk først dødsdom, som senere ble omgjort til livstid. Mens han satt inne ble han kjent med en forfatter, Friis, som brukte flere samiske fanger som informanter i språkforskning. Lásse hadde lært seg selv å skrive i ung alder, og på slutten av lange dager med fysisk arbeid kom Friis til fengselet for å studere språket hans. De jobbet med samisk rettskrivning, med oversettelser og med Lásses egne memoarer. Etter tolv år i fangenskap ble han benådet, og fulgte Friis som veiviser på reiser gjennom Sápmi. Lásse så på Friis som en god venn, mens Friis omtalte Lásse som en tjener han behandlet som en venn.

Lásse kom omsider hjem til Guovdageaidnu. Han hadde mistet reinflokken, men fikk forskjellige småjobber både med oversettelser, som lærer og tolk. Han giftet seg med en av de andre opprørerne, en kvinne som hadde sluppet ut kun et par år før han selv. Ásllat og Elle var døde, men Máhtte og Lásse kom seg til slutt hjem igjen.


KILDER

De rettferdiges strid : Kautokeino 1852 (1997)
Nellejet Zorgdrager
ISBN 82-412-0300-4

Muitalusat (2019)
Lars Hætta, Anders Bær, Ivar Bjørklund (red), Johanna Ijäs (red), Nils Oskal (red)
ISBN 9788281043886

En samisk verdenshistorie (2019)
Hugo Lauritz Jenssen
ISBN/EAN: 9788202586249

“Oppover Pasvikelv – Trifonhulen – Boris Gleb – Blant russelapper – Ved Harefossen”
Johan Falkberget, for Nordlys, lørdag 25. juli 1908

Under nordlysets straaler (opprinnelig 1885, reprodusert 2007)
Sophus Tromholt
ISBN: 9788273670113

Forsoning med tapt tid (2025)
Nergård, Jens-Ivar
ISBN: 9788245057874