Fortelling fra siidaen i Alaska 1894-1897 11

Ovllá Biret og Biret Ánne / Brita Olsdatter Nango og Berit Anne

Det var mars i 1894 at Ovllá Biret og familien hennes møtte en mann som het Kjellmann i Guovdageaidnu. Han hadde blitt sendt dit av den amerikanske regjeringen for å overtale en gruppe samiske reindriftsfolk til å bli med ham til Alaska. Ideen om å starte reindrift i Alaska kom opprinnelig fra en misjonær og en hvaljeger som innså at inuittene risikerte å dø av sult før de rakk å kristnes fullstendig.

Kolonialiseringen av Alaska brakte ikke bare med seg en mengde dødelige sykdommer for inuittene, men også utbredt sult og fattigdom. Både russiske og amerikanske industrier hadde lenge hentet ut enorme mengder naturressurser fra landet, og var i ferd med å utrydde en rekke dyrearter som inuittene hadde bygget sitt livsgrunnlag rundt. Håpet var at reindrift kunne gi inuittene et nytt og tryggere matgrunnlag.

For Brita Nango og familien hennes hadde kolonialiseringen av Sápmi ført til store tap av beiteland, i tillegg til lignende problemer med overfiske og pelsindustri. Britas reindrift var sterkt truet, og stadig flere reindriftsfamilier måtte bli fastboende. Da Kjellmann kom til Guovdageaidnu og lovet samene en overflod av beiteland, var det mange som ble nysgjerrige. Etter ti dager signerte den første familien kontrakten, og allerede måneden etter var seks familier og en ungkar på vei til Alaska.

Brita dro med mannen Ásllat og datteren Biret Ánne, som da hadde blitt ti år. Reisen gikk først til Hammerfest, og så med båt og tog til Oslo. I Oslo ventet dampbåten S.S. Island på å frakte dem over Atlanteren til Madison, Wisconsin. De tok toget videre til Seattle, men flere brudd på linjen forsinket reisen betraktelig. Toget måtte omdirigeres og omlastes, og mens de sto utenfor toget skal Brita og de andre ha møtt og snakket med en gruppe amerikanske urfolk fra en av stammene i området. De red på hester og hadde lagt merke til samenes uvanlige klesdrakt. Tross språkbarrieren, skal de ha forsøkt å snakke sammen, og samene ble spurt hva slags stamme de kom fra, noe de ikke klarte å svare på. Kort tid etter startet toget opp igjen og gruppen dro videre til Seattle, men da de kom dit hadde ruteskipet til Alaska allerede gått. Det tok flere uker før de fikk sitte på med en hvalbåt over havet.

Fra hvalbåten så Brita og datteren Biret Ánne ut på øya Hall Island. Den lille øya var helt hvit, men ikke av snø; øya var dekket av isbjørn. Bjørnene var enorme, og en av dem kastet seg ut i vannet og la på svøm mens samene så på fra skipet. Bjørnen er et hellig dyr i samisk tradisjon, og disse store hvite bjørnene må ha vært et utrolig syn, særlig for den unge jenta. Moren Brita ble syk på reisen, og satte neppe like stor pris på opplevelsen. Isbjørner er ikke flokkdyr, men samles noen ganger rundt store bytter, slik som Biret Ánne så på Hall Island.

Reisen fra Guovdageaidnu til Alaska tok i alt nesten fire måneder. Brita og familien ble ført frem til den nye boligen, en vinterhytte forlatt av inuittene. Den lignet til dels på en rundgamme, og var dekket av torv langs sidene. Mye var samtidig annerledes; toppen var av hvalrosskinn, hytta var delvis gravd ned i bakken og hadde i tillegg en trang tunnelinngang som familien måtte krype gjennom for å komme seg inn. Innsiden var mørk og sotete.

Snart ble Brita friskere, og hun begynte å se til reinflokken. Dyrene var større og villere enn hun var vant til, og utrolig vanskelige å melke. Ofte måtte mannen hennes Ásllat holde simlene fast mens hun melket dem. Deretter ystet hun melken, og sparte osten til den kommende vinteren. Mye av den første tiden gikk på å gradvis temme reinflokken og på å bli kjent med reindriftslærlingene.

Johan Speinsen Tornensis

For Johan Speinsen var Alaska en fremmed verden, men i brevene hjem skrev han at han fant trøst i å se opp på himmelen. Skumringen lyste på samme måte som hjemme, og også stjernene, solen og månen var like. I året som kom jobbet han hardt for å lage et hjem til seg selv, familien og hele siidaen på Teller reindriftsstasjon. Han trivdes med inuittene, og beskrev dem som vennlige og lærevillige. De gikk godt overens, og selv om de ikke forsto hverandres språk, gikk opplæringen overraskende bra.

Johan var en dyktig duojár og fikk tidlig ansvar for å lage seletøy og å trene lærlingene i håndverket de trengte for å bli reingjetere. Han og svigerbroren Mikkel Näkkälä bygde også et skolehus til barna med drivved fra havet, og de lovet hverandre at de skulle samarbeide for å bygge hus til familiene om de levde så lenge. Så snart snøen la seg begynte de å trene kjørerein.

Mikkel Näkkälä

Mikkel Näkkälä var en av stasjonens dyktigste reinkjørere, og i tillegg til å trene opp mange lærlinger, fungerte han også som en slags ambulansesjåfør i området. Han dro mange ganger ut i snøværet for å hente medisinsk hjelp til inuittene i Alaska, og kunne reise i flere uker av gangen. To år etter ankomsten til Alaska, la Mikkel Näkkälä ut på en ekstrem reise. Det er trolig fortsatt den lengste dokumenterte reisen som har blitt gjort med kjørerein, hele 3200 km; – lengre enn hele Norge på langs.

Målet med reisen var å bevise at reinraiden var overlegen hundespannet, og derfor la de også ruten gjennom spesielt vanskelige områder. Med seg i reisefølget hadde han Per Aslaksen Rist, som også var en formidabel vappus, og Kjellmann, den samme mannen som hadde overtalt dem til å forlate Sápmi. Kjellmann hadde nå fått en lederrolle på reindriftsstasjonen, og var kjent for å være litt for hard og brysk, særlig mot inuittene.

De første dagene gikk knirkefritt, men da de la ut på den frosne havisen fant de høye skrugarder; vegger av tettpakket stålis som dannes når to isflak presses over hverandre. Mikkel, Per og Kjellmann måtte hugge seg gjennom isveggene. En annen gang var været så ille at de måtte sette opp pulkene som beskyttelse for snøstormen. De var tett pakket inn i reinskinn mens de ventet i seksten timer på at den voldsomme stormen skulle passere. Hele reisen tok i alt over fire måneder, og i løpet av denne tiden var Mikkel alltid på utkikk etter beiteland til dyrene. Mens de andre hvilte, dro han ofte ut for å lete. Tre reinsdyr sultet ihjel i løpet av reisen, men de byttet aldri ut noen av kjørereinene.

Alt i alt ble turen sett på som en stor suksess, og som et bevis på reinsdyrenes utrolige utholdenhet og mulige fremtid som transportmiddel i nordområdene. Med gullrushet i full gang, var det en enorm innvandring til disse områdene, og et sterkt behov for transport av mat og materialer. Urbefolkningens sultkrise fikk etter dette en mindre rolle i utviklingen av reindriftsnæringen, og fokuset gikk over til hva reindriftsstasjonen kunne gjøre for gullgraverne og koloniseringen av nordområdene. Stasjonen gikk over til å bli mindre ideell, og mer kommersiell.

Mikkel, Johan og Ovllá Biret sine kontrakter gikk omsider ut. Birets familie dro hjem igjen til Guovdageaidnu, mens Mikkel og Johan ble igjen på reindriftsstasjonen. Etter det vellykkede forsøket med den første gruppen, bestemte den amerikanske regjeringen seg for å starte det de omtalte som en samisk koloni i Alaska. De hentet over 500 reinsdyr og 113 mennesker, hvorav 78 av dem var samer, resten var norske eller kvensk/finske. Langt ifra alle hadde erfaring med reindrift.

Det var klart og fint vær da den store gruppen kom med skip til den nye reindriftsstasjonen på Eaton, hvor også Mikkel og Johan nå holdt til. Det var ingen havn ved reindriftsstasjonen, så små båter dro frem og tilbake for å få alle reisende og deres bagasje trygt i land ved stranden. Ombord på skipet var Johan Speinsens eks-kone, som hadde giftet seg på nytt med Aslak Bals. Johans datter Susanna hadde feiret sin syvårsdag på skipet, men gjenforeningen ble anstrengt. Johans nye kone likte ikke eks-konen, noe som skapte avstand mellom faren og datteren.

Reindriftsstasjonen yret av liv. Johan ble tidlig kjent med en kven som het Jafet Lindeberg, og daglig var det snakk om nye gullfunn i området. Da Jafet en dag ble beordret til å reise til Sibir for å hente flere reinsdyr, sa han nei. Det var lite rom for diskusjon på stasjonen, og etter en høylytt krangel fikk Jafet sparken. Som svar leverte han sin egen oppsigelse, sa farvel til venner og kjentfolk, og dro.

I løpet av høsten og vinteren ble samene på stasjonen i gradvis dårligere form. De mottok stadig mindre mat, og flere viste tegn til feilernæring og sult. På julaften døde Klemmet Nilsen fra Karasjok, og kort tid etter kom det frem at Kjellmann i lang tid hadde tjent penger på å selge samenes provianter. De hadde ikke engang visst at de skulle ha fått tørket frukt på stasjonen for å forebygge skjørbuk.

Det var et stort svik for de mange som hadde lagt sine liv i Kjellmanns hender. Mange hadde lyst til å reise hjem igjen, men reisen var forferdelig dyr.

Da rykter på stasjonen begynte å gå om at Jafet hadde funnet gull, bestemte mange seg for å forlate den amerikansk-styrte reindriften til fordel for gullet. Jafet hadde funnet et stort gullfelt, og trengte folk for å sikre kontroll over området. Mikkel og Johan hadde søkt om å få starte sin egen reindrift utenfor stasjonen, men da dette ikke fikk støtte dro de med familiene for å finne Jafet Lindeberg.

For de fleste ble gullgravingen en blindvei, men for Mikkel Näkkälä, Johan Speinsen og Aslak Bals gikk det ikke så altfor verst. Mikkel og Aslak reiste omsider hjem til Guovdageaidnu, og skal ha hatt godt med penger å rutte med i årene etterpå. Johan tjente en liten formue på gullet, og kjøpte seg land i Poulsbo, Washington.


KILDER

Samer, rein og gull i Alaska : emigrasjon av samer fra Finnmark til Alaska, 1990
Vorren, Ørnulf 

ISBN: 9788273740779

Samer i amerikansk tjeneste : reindriftsopplæring, unnsetningsaksjoner, gullgraving m.m. i Alaskas arktiske og subarktiske områder fra 1894-1937, 2008

Biti, Nils Evald 

ISBN: 9788230309216

Landet bakom, 2014

Johansen, Dag Ove 

ISBN: 9788299516464

Sámi reindeer herders in Alaska, 2014

Aage Solbakk (red), John Trygve Solbakk (red)

ISBN: 9788282631440