Den demografiske transisjonen

Den gradvise overgangen fra høye fødsels- og dødsrater i førmoderne tid, til lave fødsels- og dødsrater i moderne tid kalles den demografiske transisjonen. Denne prosessen ble i Norge innledet i siste del av 1700-tallet og fullført i løpet av 1800-tallet og første del av 1900-tallet. Fallet i dødeligheten kom først. Fra slutten av 1700-tallet av bedret spedbarnsdødeligheten seg og gradvis gikk også dødeligheten i den øvrige befolkningen sterkt tilbake. Fallet i fruktbarheten begynte å vise seg først fra 1860-årene av. Fra 1900 til 1930 var fallet i barnetallet særlig bratt og kontinuerlig. 1920-årene markerer seg som den perioden i norsk historien da nedgangen i barnetallet var særlig sterk, mens det kom en utflating utover i 30-årene. Omkring 1900 fikk gifte par i Norge i gjennomsnitt fem barn. I 1920 var dette gjennomsnittstallet fire og nede i 2,5 i 1930, altså en halvering i forhold til århundreskiftet (Sogner m.fl. 1984).

Barnebegrensning

Fruktbarhetsfallet og barnebegrensning slo først gjennom innen den urbane, sosiale eliten og middelklassen. I tiden etter 1900, og i økende grad utover i mellomkrigstiden, begynte også arbeiderklassen i byene, samt folk på bygdene å begrense barnetallet. I de såkalte harde 30-årene var "to-barnsystemet" i ferd med å bli en realitet. En liten kjernefamilie var idealet og målet i brede lag av folket.

To- og trebarnsfamilien fra 1928, Landsutstillingen i Bergen.

Flere forhold virket sammen og bidro til at gifte par ble motivert til å begrense barnetallet. For overklassen og middelklassen spilte tjenersituasjonen en rolle. Fram til mellomkrigstiden var det helst tjenestejentene som stod for den praktiske delen av barneomsorgen, særlig i de bedrestilte familiene. Da det ble vanskelig å rekruttere tjenestefolk og forholdene utover i mellomkrigstiden ikke lenger lå til rette for å ha tjenerne boende i husholdet, ble mange barn en stor belastning. Ønsket om en mer bekvem livsstil og en familiesituasjon der en kunne investere mer i hvert enkelt barn, ble etter hvert idealet blant de bedrestilte.

Velstandsutviklingen og utbyggingen skolevesenet gjorde at arbeiderfamiliene ikke lenger utnyttet barns arbeidskraft og barn var ikke lenger en "inntektskilde". I mellomkrigstiden investerte også arbeiderfamilien mer enn tidligere i det enkelte barn. Drømmen om utdanning og økt velstand er sett som viktig drivkraften bak fallet i fruktbarheten. Forverret økonomi og arbeidsledighet er en annen viktig forklaring (Blom 1980).

Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetsbiblioteket, Billedsamlingen, og Senter for kvinne og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen. Prosjektet er støttet av Kulturnett.

© Billedsamlingen, UB