Uendelig midlertidighet

Gjennom krigen i Palestina høsten 1948 og som et direkte svar på flyktningkrisen som fulgte, nedfelte FNs generalforsamling resolusjon 194. Denne la grunnlaget for de palestinske flyktningenes rett til å returnere til hjemmene sine eller å motta kompensasjon. Resolusjonen opprettet også en meklingskomite, FNs forsoningskomite for Palestina (UNCCP), som skulle jobbe for en politisk løsning på flyktningproblemet gjennom repatriering, integrasjon, rehabilitering og kompensasjon. 

I desember 1949 ble FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, opprettet gjennom Generalforsamlingens resolusjon 302. Mandatet var å yte midlertidig nødhjelp til flyktningene og å opprette såkalte arbeidsprogram i samarbeid med vertslandene frem til en politisk løsning gjennom UNCCP forelå. 

Formelt eksisterte UNCCP gjennom hele 1950-tallet, men kun som en handlingslammet struktur. Uenigheter etter 1948 mellom USA, FN, Israel og araberstatene, førte til at det aldri ble lansert noen seriøse forsøk på å løse flyktningspørsmålet politisk. Det internasjonale samfunnet gikk nå også fra å se flyktningproblemet som et politisk til et humanitært problem. 

Siden 1950 har FNs generalforsamling fornyet UNRWAs mandat hvert tredje år, og ytt bistand, grunnleggende utdannelse og helsetjenester i påvente av en rettferdig løsning av det palestinske flyktningspørsmålet.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) har mandat til å «beskytte» alle andre flyktninger enn de palestinske gjennom såkalte «varige løsninger» [durable solutions], altså til statsborgerskap gjennom enten retur, gjenbosetting eller lokal integrasjon. UNRWA har derimot kun et humanitært mandat, og dette gir palestinske flyktninger en langt svakere beskyttelse enn flyktninger registrert hos UNHCR. Palestinske flyktninger kan ikke komme med individuelle krav om varige løsninger, og har heller ikke muligheten til statsborgerskap gjennom retur, repatriering eller lokal integrering. Begrepet «evig midlertidighet», som gjerne blir brukt for å betegne problematikken, viser i så måte til et politisk problem som har blitt stående uten løsning i mer enn 70 år med humanitær bistand. Situasjonen er imidlertid ikke unik: stadig flere flyktningspørsmål blir stående uløste i et tilsynelatende evigvarende spenn mellom politisk stillstand og internasjonal apati. 

Fotografi har alltid spilt en viktig rolle i FNs humanitære arbeid. Jørgen Grinde ble sendt til Midtøsten to ganger for å produsere bilder fra FNs militære og humanitære arbeid i regionen. På hans andre reise (april og mai 1959), var oppgaven hans dessuten å oppdatere FNs eksisterende billedarkiv og å dokumentere behovene til de palestinske flyktningene i anledning Verdens flyktningeår 1959-60. Den andre delen av dette oppdraget viser i særlig stor grad hvor tett sammenvevd fotografens arbeid var i produksjon av PR-materiell.

Som vi kan se av Grindes bilder i denne utstillingsdelen, ble teltleirene erstattet av små sementskur mot slutten av 1950-tallet. Gjennom flere årtier uten politiske løsninger, lever titusenvis av flyktninger fortsatt i spenningen mellom det midlertidige og det varige. Selv om repatrieringsretten sier at flyktninger har rett til å returnere til hjemmene sine, frykter mange at de etter såpass lang tid blir permanent bosatt i flyktningeleirene.

Yarmouk Camp by Damascus. Syria, April 1959.

 

Camp for Palestinian refugees, probably Khan al-Sheh (also spelled Khan Eshieh). Syria, April-May 1959.

 

Camp for Palestinian refugees. Gaza Strip, April-May 1957.

 

Camp for Palestinian refugees. Dekwaneh, Lebanon, April-May 1959.

 

Alliance Camp for Palestinian refugees in Damascus. Syria, April-May 1959.

 

Vegetable market in a camp for Palestinian refugees. Gaza Strip, April-May 1957.

 

Palestinian family in a camp for Palestinian refugees. Gaza Strip, April-May 1957.

 

Shoe repair in a camp for Palestinian refugees. Gaza Strip, April-May 1957.

 

Family in a camp for Palestinian refugees, probably Khan al-Sheh (also spelled Khan Eshieh). Syria, April-May 1959.