Fridtjof Nansens livslange forhold til Bergen og Bergens Museum var både komplisert og paradoksalt. I løpet av de formative årene fra 1882 til 1887 utviklet Nansen seg fra en 21-årig uerfaren 2. konservator til museets første virkelig moderne forsker, kronet med doktorgraden i 1888. Men bare noen få år senere ble Nansen en høylytt kritiker av Bergens Museum og bergensere generelt, og særlig av museets ambisiøse planer om universitetsstatus. Paradoksalt nok bidro Nansens nyutviklede antipati mot Bergen til at museets planer om et bergensk universitet etter hvert ble realisert. Først et tilbakeblikk på historien om og utviklingen av den institusjonen Nansen kom til i 1882.

Wilhelm Frimann Koren Christie (1778-1849) etablerte Bergens Museum i 1825, med det formål «at tilveiebringe og stadigen at forøge, under navn af det bergenske museum, en samling af oldsager, kunstsager, mynter og naturalier». I likhet med den mest sentrale medstifteren av museet – biskop Jacob Neumann (1772-1848) – foretok Christie innsamlingsreiser rundt hele Vestlandet, der det med alle midler ble hanket inn et stort spekter av gjenstander. Det ble tidlig etablert både innenlandske og utenlandske bytteforbindelser, der særlig hvalskjeletter ble ettertraktede bytteobjekter. Helt fra starten av strømmet det også inn gaver til det nye museet. Veksten i samlingene var formidabel. Allerede i 1833 var over 8600 gjenstander samlet inn, noe som selvsagt ble problematisk i forhold til museets små lokaler og kroniske plassmangel.

I 1831 kjøpte museet det «Klagenbergske hus», og utvidet det ti år senere med det som ble landets første bygning laget spesifikt for museumsformål. Selv om Bergens Museum i prinsippet ble ledet av en topptung «direktion», er det ingen tvil om at Christie styrte museumsprosjektet med en streng, faderlig hånd – han refererte til museet som «min datter».

Christies museumsprosjekt var i utgangspunktet svært ambisiøst, og institusjonens utvikling i de 25 årene han ledet det imponerende, og det på tross av at verken Christie eller andre i styret var fagutdannede vitenskapsmenn men heller mer eller mindre systematiske og formidable samlere. Samlingene som ble skapt i Christies periode var betydelige og viktige, men på grunn av evig plassmangel og opphopningen av gjenstander – alt skulle stilles ut – fremsto den nok som et lett forvirrende kuriositetskabinett.

Daniel Cornelius Danielssen (1815-1894) ble innvalgt i direksjonen på Bergens Museum i 1852, og var preses ved museet 1864-1892. Han var et kraftsentrum av de sjeldne, og styrte etter hvert museet like eneveldig som Christie. Den første store triumfen til Danielssen og den nye direksjonen var å få oppført museets nybygg på Rakkerhaugen. Den imponerende bygningen ble innviet til den internasjonale fiskeriutstillingen i 1865, og ble tatt i bruk til museets samlinger i 1867, symbolsk nok åpnet på Danielssens bursdag, 4. juli 1867.

Danielssen var i lange perioder daglig til stede på museet, og var avgjørende i de fleste saker som gjaldt museets drift og utvikling. Og selv om han i motsetning til Christie var en fagutdannet vitenskapsmann, var Danielssens samlingsforvaltning slående lik Christies, men med den forskjell at Danielssen nesten utelukkende fokuserte på de naturvitenskapelige samlingene, og da i særlig grad på zoologien. Den banebrytende Nordhavs-ekspedisjonen 1876-1878 – der Danielssen og flere fra museet deltok – ble en viktig milepæl i utviklingen av det naturvitenskapelige miljøet ved Bergens Museum, der bearbeidingen av de enorme mengdene innsamlet materiale fra ekspedisjonen ble styrende for virksomheten ved museet de neste tiårene. De faglige ringvirkningene fra denne første norske havforskningsekspedisjonen har vært svært viktig for fagmiljøet i Bergen helt frem til våre dager.

Det har vært hevdet at museet i Danielssens periode (1852-1892) utviklet seg til en moderne vitenskapelig institusjon. Men det er nok riktigere å si at denne endringsprosessen og profesjonaliseringen ikke ble fullbyrdet før helt på slutten av Danielssens regime. I faglig sammenheng var da ansettelsene av konservatorene Olaf Jensen (1847-1887) og Fridtjof Nansen (1861-1930) svært viktige; de var begge pionerer i bruk av moderne mikroskopi, og kan nok sies å være de to første rendyrkede forskerne ved Bergens Museum som også publiserte viktige faglige arbeid.

I både faglig og organisatorisk sammenheng var ansettelsen av Jørgen Brunchorst (1862-1917) som konservator i 1886 svært viktig for den videre utviklingen av museet. Med Brunchorst som drivkraft, overtok museet utgivelsen av det populærvitenskapelige tidsskriftet Naturen i 1887; museets tynne årsberetning ble etter hvert utvidet til en fullblods vitenskapelig publikasjon, og skriftserien Bergens Museums Skrifter ble en viktig faglig arena. Brunchorst utfordret dessuten Danielssens samlingsforvaltning, og fikk innført en oppdeling i utstillingssamlinger og magasin- og forskningssamlinger. Og ikke minst, ordlyden i museets formål og lover ble endret til «at fremme videnskabelig forskning og sprede videnskabelig kundskab. I den hensigt vil den underholde, forøge og udvide de i Bergens Museums opbevarede samlinger af naturalier og historisk-antikvariske gjenstande, samt fremme de til museet knyttede institutioner og arbeide for oprettelse af en høiskole for Vestlandet i Bergen». Her finnes for første gang formulert formålet for den videre utviklingen av museet som en mer allsidig institusjon – med vekt på forskning og formidling, ikke bare rent samlingsorientert – samt den første kimen til arbeidet for å utvikle museet til et fremtidig bergensk universitet.

Nansen og Bergens Museum

Flere sammenfallende tilfeldigheter gjorde at Nansen begynte i stillingen som 2. konservator i zoologi ved ­Bergens Museum høsten 1882, kun 21 år gammel. Søkermassen til konservatorstillingen som ble ledig i september 1882, var en bekreftelse på at det vitenskapelige miljøet i landet ikke var så bredt. Nansen hadde selvsagt zoologiske interesser, men med kun to år med studier tilbakelagt ved Universitetet i Kristiania, var det allikevel nok til å utmerke seg blant de andre søkerne som besto av et telegrafbud, en tollkasserer og en farmasøyt.

Den unge 2. konservatoren ble kastet rett inn i det tidkrevende arbeidet med preparering, beskrivelse og systematisering av de endeløse mengdene innsamlet materiale fra Nordhavsekspedisjonen 1876-1878, der flere av kollegene hans hadde deltatt.

Det faglige miljøet ved museet besto av flere sterke personligheter, som de to internasjonalt berømte lepraforskerne Daniel Cornelius Danielssen og Gerhard Armauer Hansen. Foruten Koren jobbet Nansen i tillegg sammen med kjøpmannen og mollusk-eksperten Herman Friele, og senere zoologen James Grieg som var like gammel som Nansen. Nansen skrev i ettertid at det kreative og darwinistiskinspirerte forskningsmiljøet ved Bergens Museum fikk stor betydning både for hans faglige og personlige utvikling.

I de mange brevene til faren Baldur skrev Nansen at han var fornøyd med livet og jobben i Bergen, og at han var pliktoppfyllende og hardt arbeidende. Men samtidig skinner det gjennom at han er rastløs og misfornøyd med plaskvåte bergensvintere.

Nansen fikk økonomisk hjelp av faren til å kjøpe seg et moderne Zeiss-mikroskop, noe som sammen med inspirasjon fra sin forgjenger, Olaf Jenssen, endret den faglige tilnærmingen hans til zoologien og ikke minst holdningen hans til det «trivielle» museumsarbeidet. Nansens faglige snuoperasjon var del av en internasjonal vending innenfor zoologien, nemlig en dreining bort fra den tradisjonelle, beskrivende og systematiske zoologien og over til vektleggingen av mikroanatomisk og histologisk forskning ved hjelp av moderne mikroskopteknologi.

Nansens første litografiske plansje

Litografisk plansje fra Nansens første vitenskapelige publikasjon, «Bidrag til Myzostomernes Anatomi og Histologi» fra 1885. Nansen laget selv alle plansjene til dette og de fleste andre vitenskapelige arbeidene sine, i tillegg til å illustrere mange av bokutgivelsene sine med egne tegninger.

Kilde: Manuskript- og librarsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Ved hjelp av Zeiss-mikroskopet og moderne metodikk ble Nansen en pioner innen forskning på mikroanatomi og på lavere dyrs nervesystem, og det første publiserte arbeidet hans, om Myzostomernes anatomi og histologi i museets årsberetning i 1885, var et resultat av dette.

Senere direktør ved Bergens Museum, Jørgen Brunchorst, oppsummerte i 1900 Nansens karriere på museet: «Nansen var ingenlunde en saa god museumsmand, som Jenssen havde været. Det meget rutinemæssige detalj arbeide, som følger med en samlings ordning, vedligehold og katalogisering havde han ikke den tilstrækkelige taalmodighed til at interessere sig for. Derimod var hans videnskabelige interesser overordentlig vaagne og intense».

Rastløshet, faglig utålmodighet og utferdstrang var hovedårsaker til at Nansen sa opp jobben på museet i mars 1885. Overraskende nok, trolig også for Nansen selv, ga Danielssen ham sporenstreks ett års lønnet permisjon, og lovet ham jobb som førstekonservator når den 76 år gamle Johan Koren skulle gå av med pensjon i 1886. Koren falt fra i oktober 1885, og Nansen ble da 1. konservator, en stilling han senere søkte permisjon fra for å kunne gjennomføre blant annet Grønlandsferden.

I april 1886 reiste Nansen på studietur sørover i Europa, og besøkte museer og forskningslaboratorier i Tyskland før han kom til et av målene for turen, nemlig laboratoriet til professor Camillo Golgi i Pavia i Italia. Golgi hadde utviklet en banebrytende metode for å studere nervesystemer gjennom fargelegging av nervevevet, en metode Nansen nå fikk opplæring i.

Det neste målet var den zoologiske stasjonen i Napoli, der Nansen fikk tilgang til å arbeide sammen med andre internasjonale forskere. Oppholdet i Napoli endret for alvor Nansens holdning til vitenskap og forskning, og til museenes rolle, noe som kommer tydelig fem i en artikkel han senere skrev om den zoologiske stasjonen i tidsskriftet Naturen.

Nansen innså at zoologien måtte endres fra å være en deskriptiv til å bli en forklarende vitenskap, ikke minst ved hjelp av forskningslaboratorier som det i Napoli, hvor man kunne studere levende dyr og dyreliv i sitt rette miljø. Museene, med sine «opsamlede døde skatte», var ikke lenger tilstrekkelig, mens stasjoner som den i Napoli var fremtiden for den moderne vitenskapen. Dette førte også til at Nansen for all fremtid ble en innbitt motstander av å etablere nye museer i Norge. Nansen foreslo i Naturen-artikkelen at Norge burde etablere en biologisk stasjon, noe han praktisk jobbet videre med. Denne ble realisert i Bergen i 1892.

Tilbake i Bergen høsten 1886 arbeidet Nansen med doktorgradsarbeidet sitt, «The Structure and Combination of the Histological Elements of the Central Nervous System», som han først presenterte for museet i april 1887. Han disputerte i Kristiania 28. april 1888 – den første som fullførte doktorgrad på bakgrunn av forskning utført ved Bergens Museum. Og selv om dette arbeidet førte Nansen fremst i forskningsfronten på studier av nervesystemer og nerveceller, ble det samtidig siste gang han arbeidet på dette feltet. Etter Grønlands- og Fram-ekspedisjonene kom Nansen utelukkende til å forske på havforskning og oseanografi.

Nansen og preses Daniel Cornelius Danielssen

«Under sit ophold i Bergen sluttede Nansen et inderligt venskab med Danielssen», skrev senere museumsdirektør Jørgen Brunchorst i museets jubileumsbok i 1900. Forholdet mellom den aldrende Danielssen og den 21 år gamle 2. konservatoren ble nært og langvarig, tross Nansens tidlige avskjed med museet i Bergen.

Mannen med den svarte kalotten og det hvite skjegget, Daniel Cornelius Danielssen, var en formidabel personlighet og et kraftsentrum av de sjeldne. Han var en av grunnleggerne av moderne lepraforskning, overlege på Lungegaardshospitalet og Pleiestiftelsen, zoolog, stortingsmann og bergensk kulturpersonlighet – i bl.a. Det Norske Theater, det Nyttige Selskab, og Bergens Ligbrændingsforening. Danielssen ble innvalgt i direksjonen på museet i 1852, overtok som preses i perioden 1864-1892, og var svært sentral i prosessen med å få oppført den nye museumsbygningen på Rakkarhaugen i 1865. Danielssen deltok på den banebrytende Nordhavsekspedisjonen 1876-1878, og fikk symbolsk nok oppkalt et vulkankrater etter seg på Jan Mayen.

I Danielssens øyne var Nansen en vitenskapelig begavelse av de sjeldne, men innså temmelig raskt at Nansen – med sin rastløse og utålmodige personlighet – ikke var direkte velegnet til det rutinemessige og tidkrevende systematiske museumsarbeidet. Danielssen ga derfor den unge konservatoren nærmest bemerkelsesverdig frie tøyler. Nansen fikk ett års lønnet permisjon til studiereiser i 1885-1886, og stor frihet og tilsvarende permisjon for å forberede og gjennomføre Grønlands-ekspedisjonen i 1888-1889.

I korrespondansen mellom Danielssen og Nansen, bevart ved Spesialsamlingene, er det fascinerende å se hvordan Danielssen aldri ga opp håpet om få Nansen tilbake til museet etter Grønlandsferden. Og det er likeså fascinerende å følge Nansens unnvikende og ulne svar på Danielssens spørsmål om retur til Bergen. Stillingen ble holdt åpen for Nansen, og så sent som i budsjettet 1889-1890, er det oppført lønnsutgifter til «Konservator Nansen». Først i januar 1890 ga Danielssen opp og ansatte ny konservator. Det ble mineralog Thomas Christian Thomassen som etterfulgte Nansen, den samme personen som hadde fylt hans stilling under hans mange og lange permisjoner og studieturer.

Første side av Nansens brev til Helland-Hansen, datert 16. juli 1893.

Nansen og D.C. Danielssen hadde en lang og omfattende korrespondanse etter at Nansen forlot Bergens Museum i 1887. Dette er forsiden av det som ble formulert som et avskjedsbrev fra Nansens side til en gammel og syk Danielssen, skrevet om bord i Fram 16. juli 1893.

Kilde: Manuskript- og librarsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Tross Danielssens åpenbare skuffelse, ødela ikke Nansens avskjed med museet det nære og svært personlige forholdet mellom de to. Sterkest kommer dette til uttrykk i det siste brevet fra Nansen til den nå aldrende og sykelige Danielssen, skrevet ombord i Fram 16. juli 1893, og der Nansen innså at dette nok var «afskedens stund» med sin «kjære faderlige ven» Danielssen:

«De har været i mine tanker nu i det sidste, og der er så meget som har trængt sig frem; men det er ligesom nu vil ikke ordene frem, tårene vilde helst tale i deres sted. (..) Jeg drømte mig nu engang livet slig som for alltid knyttet til Bergens Museum, men saa kom andre ting imellem. Men sammen med dem eller fjernt fra dem, saa har de min hele hengivenhed og min hele beundring. De står nu ved livets kveld, men en skjøn kveld er det, og et stort og skjønt dagsverk har De at se tilbage på».

Nansen i Bergen

Da den unge Fridtjof Nansen flyttet til Bergen høsten 1882, overtok han ikke bare konservatorstillingen etter Olaf Jenssen – han overtok også sin forgjengers hybel hos ekteparet Vilhelm og Marie Holdt på Engen 10.

Den sosialt engasjerte Vilhelm Holdt var prest ved Bergens arbeidsanstalt, sykehus, sinnssykeasyl og fattighus. Holdt var svært sentral i flere av byens sosiale og humanitære foreninger, bl.a. «Foreningen mod den offentlige usædelighed», «Foreningen for forsømte og forvildede Børns Redning» og «Foreningen til værn for enslig stillede Kvinder». I tillegg arbeidet han for å bedre vilkårene for leprapasienter og prostituerte. I 1879 stiftet Holdt «Kvindehjemmet Nygjærdet», senere kalt Magdalenahjemmet, med det formål å «opta saadanne faldne kvinder, som selv vil forlate sit syndige liv». Samme år som Nansen flyttet inn på hybelen i Engen 10, åpnet Holdt Magdalenahjemmet på Laksevåg, i det tidligere lyststedet Nygjærdet.

Nansen fant seg svært godt til rette hos ekteparet Holdt, og i en tilværelse med faste rutiner. Han dro av gårde til jobben på museet hver morgen kl. 8, og spiste middag hjemme hos Holdt kl. halv to før han tok fatt på en ny arbeidsøkt. Om kveldene leste Holdt høyt fra dagens aviser, eller fra ekteparets rikholdige boksamling. Nansen var selv litterært interessert, og besøkte ved flere anledninger byens teater der særlig Ibsen-stykkene Brand og En folkefiende gjorde sterkt inntrykk på ham.

Nansen var en svært selvbevisst ung mann, og for bergenserne må han ha fremstått som en noe underlig fremtoning, og ikke så rent lite av en posør, der han spradet rundt i byens gater iført sin tettsittende ulldress fra fabrikanten Jaeger. Nansen skrev til og med en artikkel om ullklærne sine i Bergens Aftenblad i november 1883. Men selv om Nansen fartet en del rundt til fjells og til fjordene rundt Bergen, var han svært misfornøyd med bergensværet, og reiste av gårde på de berømte og halsbrekkende skiturene over fjellet til Østlandet, som han selv skrev flere artikkelserier om.

Sommeren 1883 tilbrakte Nansen sammen med ekteparet Holdt på Ask på Askøy, hvor han fisket og samlet prøver. Nansen innledet et seksuelt forhold til Marie i løpet av årene i Bergen, trolig uten at presten selv fikk greie på det. Men dette forhindret ikke at Nansen knyttet seg veldig til Vilhelm Holdt. Holdt ble en svært viktig person og forbilde for Nansen, ikke minst på grunn av hans humanitære arbeid og sosiale engasjement, og de brevvekslet flittig livet ut.

De siste årene i Bergen ble Nansen en sjelden gjest både hos ekteparet Holdt og for kollegene på museet. Studiereiser og forberedelsene til Grønlands-ekspedisjonen gjorde at en etter hvert museumslei Nansen oppholdt seg mye borte fra Bergen, før han til slutt i 1889 endelig sa opp konservatorjobben på museet. Men etter den suksessfulle vandringen over iskalotten på Grønland returnerte Nansen som æresgjest, sammen med Edvard Grieg, til 17.mai-feiringen i Bergen i 1890. Sammen gikk de to foran i hovedprosesjonen hvor de ble hyllet av tusenvis av bergensere, og Nansen gjengjeldte hyllesten med et «Leve Bergen!». Men bare et drøyt tiår senere var Nansens Bergens-forelskelse slutt, og bergensernes forhold til Nansen endret radikalt.

Nansen i ulldress, poserende ved sjøen.

Den nybakte nasjonalhelten poserende i sin berømte ulldress fra fabrikanten Jaeger, på en helsides illustrasjon fra Allers Familie-Journal. Bildet ble publisert etter vandringen over Grønland i 1888, og er en kopi av et maleri av Hans Heyerdahl.

Kilde: Manuskript- og librarsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Nansen og de bergenske «dilletanter»

Da den unge arkeologen Haakon Shetelig reiste fra Kristiania til ny jobb på Bergens Museum i 1901, fikk han følgende hilsen fra Fridtjof Nansen: «Hils den unge mann og si ham at Bergen er en ørken der han selv får være oasen» i en by der «videnskab dårlig trives». Dette var helt nye toner fra en mann som bare noen få år tidligere hadde hyllet både Bergen og Bergens Museum, og som på storslått vis hadde blitt feiret av bergenserne 17. mai i 1890. Hva hadde skjedd?

Som professor i zoologi (senere oseanografi) ved Universitetet i Kristiania hadde Nansen skyhøye ambisjoner for forskningsmiljøet i hovedstaden. Han ville samle alle institusjoner og fagfolk i Kristiania, og bygge opp et sentrum for den internasjonale havforskningen. Ved to anledninger i løpet av det første tiåret av 1900-tallet møtte han derimot massiv motstand fra museumsmiljøet i Bergen og av bergenserne på Stortinget, og nasjonalhelten ble begge ganger beseiret av folk han foraktelig kalte for «hanseater og apotekere», folk som i hans øyne ikke hadde faglige forutsetninger for å ta slike avgjørelser.

Første nederlaget kom i 1900, da både fiskeriforvaltningen og havundersøkelsene ble lagt til Bergen mot Nansens vilje. Men alvorligere for Nansens selvbilde var kampen om den internasjonalt ledende havforskeren Bjørn Helland-Hansen. Med støtte fra universitetsledelsen og regjeringen foreslo Nansen i desember 1909 at det skulle opprettes et personlig professorat i oseanografi i Kristiania for Helland-Hansen, som da jobbet ved Bergens Museum bl.a. som bestyrer for den biologiske stasjonen. Ikke uventet mobiliserte bergenserne, ikke minst på bakgrunn av planene om å opprette et nytt universitet i Bergen gjennom å utvikle og utvide Bergens Museum til en fullblods akademisk forskningsinstitusjon. I tillegg mente ledelsen ved Bergens Museum naturlig nok at byen, med sin nærhet til fjord og hav, hadde de mest naturlige forutsetninger som et senter for havforskningen i Norge. Saken havnet i Stortinget, men ble utsatt til mars 1911. Her vant bergenserne kampen med 90 mot 17 stemmer, noe som resulterte i at Helland-Hansen fikk økt lønn og økte forskningsmidler for å bli i Bergen.

Nansen var, i likhet med svært mange i hovedstaden, motstander av å opprette et nytt universitet i Bergen. Planene ble direkte motarbeidet og stadig kommentert av Nansen, og med stadig foraktfulle og negative karakteristikker. Han mente at virksomheten i Bergen var «farlig for landets videnskabelige liv», og at bergenserne ikke var i stand til å bygge opp et universitet – «men jeg kjender de folk, de er nu engang hanseater og handelsmænd foruden dilletanter». I tillegg bidro de to nederlagene i Stortinget til at Nansen kom til å endre synet både på politikere og demokratiet, noe som utløste en serie med anti-parlamentaristiske og anti-demokratiske tirader som «Hva er det norske Storting annet enn en utklekningsanstalt for dilletanter og legmenn» og «en kreftskade for vårt samfunn». Nasjonalhelten fra Grønland, polhavet og 1905 møtte for første gang motstand og led smertelige personlige nederlag.

Paradoksalt nok ble Nansens mislykkede kamp mot Bergen en viktig milepæl i utviklingen av det som skulle bli et nytt universitet i vest. Ikke bare fikk Helland-Hansen økt lønn og økte ressurser, men det ble også bevilget midler til å bygge forskningsfartøyet Armauer Hansen, som ble sjøsatt i 1912. I 1913 ble det vedtatt å gi hele det vitenskapelige personalet ved Bergens Museum professorstatus, noe som var et svært viktig steg på veien mot universitetsstatus. Og en av de fire første professorene som ble offisielt utnevnt i 1914, var nettopp «ørkenvandreren» Haakon Shetelig.

Nansen og Bjørn Helland-Hansen

Fridtjof Nansen møtte den unge havforskeren Bjørn Helland-Hansen (1877-1957) for første i gang i 1900, på det første toktet med det nye forskningsfartøyet Michael Sars, og innledet med det et nært personlig vennskap og faglig samarbeid som skulle vare livet ut. Helland-Hansen jobbet på det tidspunktet på Fiskeristyrelsen i Bergen, og ble i 1906 bestyrer av den biologiske stasjonen på Marineholmen. I 1911 fikk han løfte om professorat, økte bevilgninger og et nytt forskningsfartøy for å bli værende ved Bergens Museum. Helland-Hansen ble professor i 1914, og var grunnleggeren av Geofysisk institutt som åpnet i 1917.

Helland-Hansen ble den internasjonalt ledende oseanografen i løpet av det første tiåret på 1900-tallet, og Nansens nære tilknytning og faglige samarbeid med Helland-Hansen førte til at Nansen var helt i forskningsfronten internasjonalt. Sammen ble de pionerer innenfor fysisk oseanografi. Og gjennom dette nære samarbeidet, og på tross av Nansens motvilje mot Bergen og bergensere, fikk Nansen likevel et livslangt indirekte forhold til Bergen og til den verdensledende havforskningen som foregikk på Bergens Museum og senere Geofysisk institutt.

Nansen deltok bl.a. på jomfrutoktet med Armauer Hansen sommeren 1913, før han året etter ble med på et seksukers tokt til Madeira og Azorene. Sammen publiserte de den banebrytende boka The Norwegian Sea i 1909, og de fortsatte å utgi artikler og bøker sammen frem til Nansens død i 1930, bl.a. en rekke viktige forskningsartikler i det bergensbaserte tidsskriftet Naturen.

I den omfattende korrespondansen mellom de to, som er bevart ved Spesialsamlingene, er det fascinerende å følge utviklingen av det nære personlige vennskapet mellom Nansen og Helland-Hansen. Nansen involverer Helland-Hansen i sine mest personlige og intime forhold, om følelsesmessige problemer og familien, men også om detaljer fra sin politiske og internasjonale virksomhet. De to møttes jevnlig, enten det var i Bergen eller på Lysaker, på Nansens landsted eller på Finse, for å skrive eller for å ta lange skiturer sammen.

Nansen på Landsutstillingen 1928

Fridtjof Nansen svinger hatten for besøkende på Landsutstillingen i Bergen sommeren 1928, en av de siste gangene han var i Bergen.

Kilde: Fotograf: Atelier KK. Universitetsbiblioteket i Bergen.

Med sin etter hvert velutviklede motvilje mot det bergenske, avslo Nansen temmelig kategorisk alle invitasjoner fra Bergen. Blant annet takket han nei til å være til stede på åpningen av nybygget til historisk museum ved Bergens Museum i 1927. Men året etterpå var han til gjengjeld to ganger innom på besøk til nybygget og Helland-Hansens stolthet, det nye Geofysisk institutt. Nansen deltok på den offisielle åpningen her 7. juni 1928. Samtidig fikk han med seg den storslåtte Landsutstillingen ved Lille Lungegårdsvann.

Kilder – Nansen og Bergens Museum

Utrykte kilder:

UBB-Ms-700-18. Brev fra Fridtjof Nansen til D.C. Danielssen.

UBB-Ms-2080-I-30-1. Brev fra Fridtjof Nansen til Bjørn Helland-Hansen.

Trykte kilder:

Bergens Museum (1925). Bergens Museum 1925. En historisk fremstilling redigert av professorkollegiet. Bergen: Bergens Museum.

Brunchorst, Jørgen (1892). Fra den biologiske station i Bergen. I: Naturen. Illustreret Maanedsskrift for Populær Naturvidenskab. Bergen: Bergens Museum.

Brunchorst, Jørgen (1900). Bergens Museum 1825-1900. Bergen: John Grieg.

Hammerborg, Morten & Ryymin, Teemu Sakari (2019). Veien til Haukeland. Haukeland universitetssykehus 1912-2012. Bergen: Fagbokforlaget.

Helle, Karen (2011). Fridtjof Nansen som konservator ved Bergens Museum. I: Årbok for universitetsmuseet i Bergen 2011. Bergen: UiB.

Huntford, Roland (1996). Fridtjof Nansen. Oslo: Aschehoug.

Haaland, Anders (1996). Bergens Museums historie 1825-1945. I: Forland & Haaland: Universitetet i Bergens historie I. Bergen: UiB.

Jølle, Harald Dag (2011). Nansen. Oppdageren. Oslo: Gyldendal.

Jølle, Harald Dag (2020). Nansen. Utfordreren. Oslo: Gyldendal.

Lampe, Johan Fredrik (1895). Bergens Stifts Biskoper og Præster efter Reformationen. Biografiske Efterretninger. Kristiania: Cammermeyers Boghandel.

Nansen, Fridtjof (1883). Lidt om heluldbeklædningen. I: Bergens Aftenblad, 6-7. november. Bergen.

Nansen, Fridtjof (1887). Den zoologiske station i Neapel. I: Naturen. Illustreret Maanedsskrift for Populær Naturvidenskab. Bergen: Bergens Museum.

Skirner. (1849). Et Qvartalsblad, indeholdende Meddelelser fra det Bergenske Museums Direction til Museets Medlemmer og Velyndere, udgivet af Directionen. Bergen: Bergens Museum.

Tønnesen, Theodor (1888). Adressekalender for Bergen. Bergen: Nilssens Bogtrykkeri.

Vogt, Carl Emil (2011). Fridtjof Nansen. Mannen og verden. Oslo: Cappelen Damm.

Østby, Leif (1980). Fridtjof Nansen som kunstner. Nansen minneforelesning 10. oktober 1978. Oslo: Universitetsforlaget.