De fleste forbinder Fridtjof Nansen med polarhistorie. Men blir man bedre kjent med denne fascinerende skikkelsen, er det gjerne den humanitære innsatsen eller hans fremragende forskning man lærer om. Men Nansen som kunstner er en vel så interessant del av hans virke. I Leif Østbys minneforelesning over Nansen i 1978, beskriver han hvordan Nansen under en ekspedisjon satt ute på dekk i kulden og malte med akvarell og pastellstifter helt til han begynte å blø og ved et uhell fikk en blodstripe med i himmeltemaet. Østby kommenterte: "Hvor mange av våre bildende kunstnere har så bokstavelig malt med sitt hjerteblod?"

In Northern Mists

Et helsides bilde fra Nansens utgivelse "In Northern Mists", gitt ut i 1911. Forstørret opp ser man tydelig streken som definerer volumet i snø- og isformasjonene. Lener man seg tilbake, ser man hvordan Nansen med enkle grep får nattehimmelen til å gløde med stjerner og nordlys i duse farger. En ensom skikkelse i silhuett bringer tankene til den ensomme forskeren i isødet, og det lille, ubetydelige mennesket plassert opp mot uendeligheten når man skuer ut mot himmelrommet. Nordlyset har i ulike kulturer på den nordlige halvkule hatt uens betydning og næret både bekymring og glede. Forskeren skal observere naturfenomener objektivt, men den rake skikkelsen som er betrakteren i bildet, skildrer Nansen som en stille observatør som behages av naturens estetikk.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

I forarbeidet til utstillingen «Nansen og Bergenserne» gikk vi gjennom alt av litteratur ved Universitetsbiblioteket skrevet av Nansen. Blant de atskillige utgivelsene, den ene vakrere enn den andre, og alle med sine særpreg, framkommer en personlig tilstedeværelse i bøkene hans. Dette nærværet inkluderer både dagbokskildringer på godt og vondt og hans egne blottstilte kunstverk som illustrerer flere av bøkene. Det ble derfor naturlig å ta med et eget avsnitt i både den digitale og den fysiske utstillingen om Nansen som kunstner. Bildene på denne siden er hentet fra Nansens bokutgivelser, og kan sees i stort format på mesaninen i Bibliotek for Humaniora.

Illustrasjoner i egne utgivelser

Fra han var liten, var det å tegne en naturlig uttrykksmåte for Nansen. Etter at han kom til Bergen som 21-åring for å jobbe på Bergens Museum, begynte Nansen i tegnelære under kunstneren Frantz Wilhelm Schiertz som selv hadde en tilknytning til Bergens Museum blant annet som deltaker på Nordhavsekspedisjonen. Schiertz så Nansens potensiale, og anbefalte ham å velge kunsten som retning i livet. Men selv om det var vitenskapen som forble Nansens hovedinteresse og veivalg, sluttet han aldri å tegne. Nansen hadde alltid med seg en skissebok på reisene, og brukte både penn, pastellkritt, akvarell, blyant og kullstift som teknikker. Senere gikk han også over til å i større grad bruke litografi, en teknikk han mestret godt.

Myzostomernes anatomi

Utsnitt fra Nansens Myzostomernes anatomi, plate 9.

Med fotografiet av Nansen med mikroskopet i bakhodet, kan man se for seg hvor oppslukt han nedtegner tilnærmet lik alle anatomiske aspekter ved mysostomenes kravlende vesen. Dette viser hans behov for en detaljrik og nøyaktig dokumentasjon i egen strek.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

De fleste bokutgivelsene ble rikholdig illustrert av Nansen selv, gjerne med egne fotografier eller skisser fra ekspedisjonene som forelegg. Han skildrer med letthet ulike landformasjoner kun ved bruk av penn og blekk. Dyrene har levende og smidige bevegelser, mens menneskene i de tidlige tegningene er noe stivt skildret. Nansen hadde blikk for detaljer, noe som gjorde seg gjeldende både i forskningen og ikke minst i de visuelle skildringene. I Nansens vitenskapelige publikasjoner finner vi flere av hans egne dokumenterende og analytiske tegninger som beskriver observasjoner gjort i mikroskopet.

Is-fjell i Is-fjorden

På vei inn mot Longyearbyen i august 1912 passerte Nansen et isfjell, og formasjonen fattet interessen hans.

Fjorden lå stille, og de små bølgene fra båten og refleksjonen av isfjellet, har han tegnet inn med krysskravering i forgrunnen.

Utover dette brukte han, som i flere av de andre tegningene, en skraveringsteknikk med parallelle linjer for å bygge opp motivet.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Havhester

Begeistringen Nansen selv opplevde i felten, formidler han gjennom bildene sine. Det er en levende tilstedeværelse i skildringene. Havhestene, som er i slekt med albatrossen, danser i vinden. Nansen skriver hvordan han blir dypt fascinert over den glidende flukten til disse underholdende fuglene, og hvordan han i lang tid undrer seg over fuglens aerodynamiske egenskaper. Tegningen viser hvordan Nansen bevisst benytter lys og mørke for å skape kontraster som fremhever fuglene mot bakgrunnen. Skummet på bølgen som bryter er markert kun ved fravær av blekket. Tegningen er fra boken "Blant sel og bjørn", utgitt i 1924.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Selens uhyggelige fiende: spekk-huggeren

Med diffuse konturlinjer er det ikke tvil om at disse vesenene svømmer i vann. Det går en bølgende bevegelse gjennom hele bildet, og blikket trekkes i "spiseretning" mot det øverste venstre hjørnet hvor selene forsøker å unnslippe.

Spekkhoggerens tenner er tydelig markert for å fremheve hvilken trusselsituasjon vi her er vitne til. Nansen skriver allikevel at den største fienden til selen er mennesket. Også denne tegningen er fra boken "Blant sel og bjørn".

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Vignettbilder

Små formater kjennetegner nesten alle Nansens verk, selv om hans venn Erik Werenskiold forsøkte å overbevise ham om å gå over til større formater. Kanskje var de små formatene tett knyttet opp til reisevennlige skissematerialer. Nansens høyintensive og mange prosjekter ga ham kanskje heller ikke mye tid til å bearbeide større verk med en jevn progresjon. Senere i karrieren gikk han over til å nytte større formater som han mestret utmerket, og som tydelig ikke er noen begrensning for Nansen i hans kunstneriske uttrykk.

Flere av Nansens bøker er forseggjort illustrert med tiltalende vignettbilder som markerer et nytt kapittel. Motivet er gjerne øyeblikksbilder tett knyttet opp til handlingen i kapittelet. De gir oss både et frempek, samt akkompagnerer kapittelets overskrift. Her har vi samlet et lite, men delikat utvalg av disse vignettbildene, som også viser den store variasjonen både i valg av motiv og stil.

Uten tittel

En grønlandsk fangstscene plassert foran et vakkert stilisert isfjell. Hele landskapet er bygget opp kun ved hjelp av horisontale og vertikale streker, og ved å enkelt løse opp strekenes tetthet i forgrunnen, skapes en dybde i bildet med isfjellets refleksjon i sjøen. Bildet er fra "Nord i tåkeheimen", utgitt i 1911. Selve fangsscenen er brukt tidligere i boken Eksimoliv, gitt ut i 1891.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Uten tittel

Et hundespann med fører setter ut i natten mot Nordstjernen og Karlsvogna, et lett gjenkjennelig stjernetegn fra den nordlige halvkule. Dette er det første vignettbildet fra boken Nord i tåkeheimen, utgitt i 1911, og blir en metafor på hva hele boken har som formål; å lede leseren gjennom den tidlige polarhistorien mot nord.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Uten tittel

Her har Nansen plukket opp hele essensen i den dekorative antikvariske karttradisjonen. Vignettbildet innleder kapittelet om kart fra Norden og geografisk litteratur. Vest-, nord- og østavinden blåser fra svulmende skyer mot et kart som representerer den tidlige verdensforståelsen, med kald og temperert sone. Havet danner en sirlig bølgende bord rundt verden.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Veslemøy i isen

Det er noe tilfredsstillende og takknemlig over å ha en farkost som frakter en trygt frem, og som man med letthet kan manøvrere gjennom tykt og tynt. Nansen omtaler i En ferd til Spitsbergen båten sin Veslemøy som en hvilken som helst person i mannskapet. Med forsterkninger i skroget og en jernplate i front, var den med på forskningstokt gjennom flyktig drivis blant annet i Hinlopenstretet. Her lå hun fortøyd til større isflak mens Nansen foretok målinger i havet, og ikke usannsynlig er det her vakre Veslemøy befinner seg på bildet. Foruten riggens detaljerte tauverk, er det lagt vekt på båtens plassering midt i det ugjestmilde polare landskapet. Båtens silhuett står dessuten i mørk kontrast til den hvite forgrunnen og den lysegrå himmelen. Seilene har allikevel litt volum idet streken danner en svak bue i lengderetningen. Det samme gjelder skroget, som ved strekens tetthet får volum og ligger med tydelig egenvekt i sjøen. I forgrunnen ser vi Veslemøys refleksjon i det stillestående vannet; dette tilfører både et perspektiv innover i bildet, samt mer liv og balanse til partiet lengst frem i bildet.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Sann-bukten og Sal-fjellet med strann-flaten på Prins Karl's Forlann

Undringen og nysgjerrigheten Nansen kjente på, og behovet for å bli klok på omgivelsene, er faktisk festet i dette bildet. En person står ved en steinrøys og ser innover et flatt landskap mot fjellet som reiser seg i bakgrunnen. Bildet får en fin dybdevirkning gjennom den bevisste bruken av forgrunn og bakgrunn. Strandlinjen leder innover på skrå i bildet, og fører blikket vårt mot fjellet langt der borte. Og, det var nettopp dette som gjorde inntrykk på Nansen, nemlig det enorme sletteområdet fram til foten av fjellet hvor Salfjellet brått stiger opp til over firehundre meters høyde. Ferden gjennom Forlandsunnet er beskrevet i En ferd til Spitsbergen, fra 1920.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Uten tittel

Igjen, en enkel strektegning med en grovt markert forgrunn og en inuittleir lik den vi finner i Eskimoliv. Innover i landskapet strekker en veldig isbre seg helt fra sjøen og ut til bilderammen. Isbreens grove tekstur er tydelig markert med en mer delikat strek som skiller seg fra resten av landskapet. Dette bildet er fra Nord i tåkeheimen, gitt ut i 1911.

Kilde: Universitetsbiblioteket i Bergen.

Utallige kart

Nansens utgivelser er preget av utallige kart over ekspedisjoner, reiseruter, havstrømmer og drivis, samt dybdemålinger og kartlagte områder. Dette kartet over Spitsbergen skiller seg litt ut i mengden som et mer bearbeidet kunstnerisk produkt, hvor Nansen følger den antikvariske karttradisjonen med å tegne inn dyr, fartøy og mytologiske skapninger. Her kjenner vi igjen dyr han har observert på reisene, f.eks. isbjørnen, narhvalen og hvalrossen som dukker opp på sørspissen av Spitsbergen - i tillegg til havfruer som nok også har dukket opp i Nansens tanker underveis. Spitsbergen er tegnet inn med fjorder og høydedrag, mens Nordaustlandet forsvinner ut av kartet under en hvit snødekt kappe. Det samme gjør den senere navngitte Kapp Laura.

Nansens kunstneriske talent blir man gjerne forbløffet over når man oppdager at det er han selv som har laget de fleste bildene. Disse forsterker handlingsreferatet fra de mange ekspedisjonene.

Nansen definerte ikke seg selv som kunstner, og ønsket seg aldri en soloutstilling. Etter Nansens død hedret hans gode venn og kunstneriske inspirator, Erik Werenskiold, ham med en minneutstilling på Kunstnerforbundet i Oslo.