Diplomene fra Øvsthus på Varaldsøy 5

De ni diplomene som presenteres her, knytter seg alle til samme gård: Øvsthus på Varaldsøy i Kvinnherad.

Det eldste dokumentet er datert 1449 og gjelder en avgjørelse fra Bergens lagmann Jon Olafssøn, som tilkjenner Margreta Håvardsdatter retten til gården. Gården, sammen med annet gods etter Håvard Arvidssøn, hadde i lengre tid vært pantsatt til Birgitta Jonsdatter. Margreta må ha vært Håvards datter, og i 1449 representeres hun av mannen hennes, Eystein Arnassøn.

11 år senere, på et diplom utstedt i Kvinnherad, nevnes at gården tilfalt Marritte Håvardsdatter. Navneforskjellen mellom Margreta og Marritte må være resultat av at skriveren av ett av de to diplomene hørte feil navnet til en og samme person, siden disse aktstykkene ble skrevet ned mens prosessen pågikk muntlig.

I dette diplomet fra 1460 erklærer Kristina Roaldsdatter at Dagfinn Torsteinssøn har innløst gården Øfsthus, som tidligere var blitt utsatt av Eystein Arnassøn. Det kan tyde på at Margretas mann hadde pantsatt gården, som Kristina – kanskje sammen med sin nå avdøde ektemann – hadde fått. I alle fall er det Dagfinn som i 1460 innløser gården på vegne av Marritte, noe som antyder et slektskap mellom dem.

Et annet diplom fra 1545 kaster litt mer lys i familieforholdene på Øfsthus: brødrene Eskil og Helge Olaffsøn var lagrettemenn i Sunnhordaland. Sammen med Jon Staffansøn, svarte de på stevn ved Olaff Ottesøn angående gården Øftshus eiere og bekreftet Dagfin Tostensøn og hans to brødre, Eskil og Odd, hadde en frenke ved navn Marit Håvardsdatter (et variant til på navnet Margreta/Marritte), som eide gården Øvsthus på Varaldsøy; og at Dagfin, som den lengslevende av brødrene, arvet Øvsthus etter hennes død.

Om svaret var tilfredsstillende for Olaf Ottesøn kan vi ikke bekrefte. Men en generasjon senere, på diplomet datert i 1588, en annen Olaf, Ellingson denne gangen, trengte vitnesbyrdet fra en annen enke, Elyne Birgesdatter, at hans part i gården hadde rettferdig tilfalt ham. Han bør ha vært fornøyd når Elyne bekreftet det foran lagmennene i Strandebarm!

Det er verdt å merke seg at flere kvinner spiller sentrale roller i denne historien: Birgitta, Elyne, Kristina og Margreta/Marritte/Marit!

I de nyeste diplomene, er det derimot mannlige aktører som trer frem:
I 1609, en borger fra Bergen med navn William Willamson, mottar 5 mark på Øvsthus av Niels Olefsen.

Fra 1656 har vi to diplomer: Først, et salg mellom brødrene Sindre og Dagfin Nilssen av den førstnevntes odelsjordpart på gården. De må være sønnene til Niels Olefsen. Og så, et regnskap for Dagfinns gjeld ført frem til 1659.

På diplomet fra 1663 er fokuset et helt andre sted: Rasmus Pederssen, sogneprest i Strandebarm, oppfordrer allmuen til å støtte Torbein Øfsthus og hans familie, som har havnet i stor nød etter at våningshuset, låven og øvrige bygninger brant ned. Han ber prestene i området gjøre dette kjent for sine menigheter. Det er verdt å notere at Varaldsøy på denne tiden var en del av Strandebarms skipreide – og at mellom 1837 og 1902 utgjorde egentlig Varaldsøy og Strandebarm en egen kommune. Dette forklarer hvorfor sognepresten i Strandebarm i 1663 organiserte nødhjelp til en mann bosatt på Varaldsøy. Det er også interessant at familienavnet nå er det samme som gårdsnavnet.

Det siste diplomet nevner at Ole Steingrimsson på Øfshus overdrar til sin bror Henrik Steingrimsson en jordpart i gården Skeie som han hadde arvet etter sin far. Dette diplomet er kjent fra en avskrift kopiert i en samling av eldre brev som angår Hardanger. Slike avskrifter er viktige kilder for historikere.

Hvordan havnet alle disse dokumentene på Universitetsbiblioteket i Bergens Spesialsamlinger?

Når det gjelder de to eldste diplomene fra 1400-tallet og den fra 1663, så finner vi opplysninger om deres proveniens i Bergens Museums forhandlingsprotokoll fra 2. november 1838, hvor det står at diplomene ble gitt i gave av «gaardbruger David Johannesen Børseim». «Børseim» er både et familienavn og et stedsnavn i Strandebarm, noe som tyder på at det var en annen familie enn Øfsthus-slekten som tok vare på dokumentene. Hvordan dette skjedde, vet vi ikke.

Alle de andre fem diplomene er xeroxkopier av originale diplomer som tilhørte i 1969 til lærer Sjurd Røyrvik i Norheimsund – et punkt til på kartet som handler om Øvsthus-gårdens historie!