Program fra Den Nationale Scenes produksjon av "Jan Herwitz" i sesongen 1949-1950.

Jan Herwitz
(Gamle Bergensbilder)
Lystspill i 4 akter av H. Wiers-Jenssen.
Sceneledelsen ved Doris Johannessen
Dekorasjoner av Rahe Raheny.

PERSONENE:

Kjøbmand Herwitz (Rolf Berntzen)

hans døtre
Thea (Sigrid Foss)
Stanse (Berit Lindtner Næss)
Wibeke (Bab Christensen)
Annike (Norma Balean)
Wenche (Anne Gullestad)

Rasmine Henriksen, husjomfru hos Herwitz (Magda Blanc)
Kjøbmand Bøschen, Herwitz' svåger (Karl Bergmann)
Madam Trine Bøschen (Torborg Schønberg)
Jannikke, deres datter (Karin Simonnæs)
Kjøbmand Hagelsten (Sigvald Kvam)
Kjøbmand Dankertsen (Eilif Armand)
Apoteker Dunner (Lothar Lindtner)
Doktor Wulfsberg (Arne Lie)
Tollinspektøren (Sverre Næss)
Overvraker Holbæk (Severin Bergesen)
Madam Holbæk (Elna Kimmestad)
Tilla, deres datter (Irene Thomsen)
Severine, tjenestepike hos Herwitz (-)
Handlingen foregår i Bergen i slutten av 1830-årene.
Lenger opphold etter 2. akt.

ORKESTERET:

1. Albert Dahl: Polonaise
2. Sverre Jordan: Gavotte og Musette
3. Chr. Danning: Menuett for strykeorkester
4. Harald Heide: Gamle melodier
(Komposisjoner av kapellmestre ved Den Nationale Scene)

------------

Programmet inneholder også flere korte artikler.

Artikkel side 3
H. Wiers-Jenssen

H. Wiers-Jenssen var født i Bergen i 1866. Han virket som journalist, forfatter og sceneinstruktør. I 1893 skrev han den berømte revyen «Tutti Frutti». Av hans dramatiske arbeider har særlig «Anne Pedersdotter» (1908) og «Jan Herwitz» (1913) gjort hans navn kjent. Hans bergensbøker «Tante Mine forteller» (1910), «Krøniker fra den gamle by» (1916) og «Laurentius» (1923) oppnådde en enestående popularitet. Wiers-Jenssen virket som instruktør både ved Nasjonalteatret og Den Nationale Scene, og var i en årrekke Nasjonalteatrets sekretær. Han har også skrevet begge disse teatres historie.

Artikkel side 4
Jan Herwitz

I 1835 hadde Bergen 22.839 innbyggere. De tider var lengst forbi da den var den største by i de nordiske riker: men sitt særpreg har den beholdt.

Disse dager hedres gjerne med navnet «Bergens gode gamle». De eide meget av småbyens hygge og idyll, men hadde også evne til å kneble det som ikke passet inn i idyllen. Det var en høy grad av regelmessighet utbredt over de ekte bergenseres liv – forretningene ble besørget med et urverks punktlighet, men i et visst gemyttlig tempo. Måltidene kom til sine urokkelige bestemte tider, og ukens meny med «levende og døde fiskedager» våget ingen husmor å endre.

Når dagens strid var endt, samlet hele familien seg om den hjemlige arne til grøt og melk kl. 7. Var været «opplett» kom nå trappebenkenes tid. Og samtalen gikk over gaten, til naboer og gjenboere, fra trapp til trapp.

Og mens herskapet nøt trappebenkens time, pleiet tjenestepikene å gå seg en tur opp til Allehelgens gate for å hente bispevann. Hvert hus hadde gjerne sin «bekk» – brønn med pumpe.

[fortsettelse side 6] Men bedre enn alt annet vann var det som sprudlet av kilden ved latinskolens mur. Det var bispevannet. Hvis ertene skulle særlig lykkes, måtte der bispevann til – om det så skulle bringes like til Nordnespynten.

Som et rike for «seg selv» levde Bergen – tross livlig forbindelse med utlandet og tross innbyggernes lettbevegelighet – et liv, der atskilte den fra alle andre norske byer.

Artikkel side 8
Hvordan Jan Herwitz ble til

Wiers-Jenssen satt inne i Oslo, nokså bitter over fødebyen. Så kom teatersjef Gustav Thomassen østover, sår i sinnet over det han hadde opplevet i Bergen. Og nå satt de to fullblods bergenserne inne i hovedstaden, forarget og forbitret på denne fødebyen som hadde vist dem så liten forståelse, men som de elsket over alt. Så skrev Wiers-Jenssen sin komedie «Jan Herwitz», for å få sagt sine bysbarn sannheten. Og Thomassen spilte titelrollen. Stykket gjorde stor lykke i Oslo. De frydet seg sikkert begge; for her var nok av spit [spydigheter] over kaldfliret hjemme i Bergen, alle disse nålestikk som traff en sårbar sjel.

Så skulle stykket opp også i Bergen. Forfatteren var svært nervøs. Etter generalprøven gikk han spent og spurte: «Tror De der blir pipekonsert?»

Der ble ingen pipekonsert. Publikum satt og kjek [kikket] rundt omkring seg og gottet seg: «Ok, kå utmerket det passer – på di andre! Han har truffet di på kornet.» Stykket ble en kjempesuksess. Ja, vi har enda til opplevet at når der skal lages en bergensk festforestilling, da må «Jan Herwitz» frem til almen jubel.