Tyskland kapitulerte betingelsesløst natten mellom 6. og 7. mai, og kapitulasjonen ble kunngjort over senderen i Flensburg om ettermiddagen den 7. mai. Den 8. mai regnes som frigjøringsdagen i Norge, og betød enden på fem års tysk okkupasjon. Maidagene 1945 ble preget av gledesrus, men tidlig også av usikkerhet om hvor vidt de fullstendig overlegne tyske mannskapene i landet og deres norske medløpere ville respektere kapitulasjonen. Hitlers Reichskommissar i Norge, Joseph Terboven, ønsket egentlig å fortsette krigen på norsk jord, men dette ble avvist av Hitlers etterfølger admiral Dönitz da Terboven møtte ham i Flensburg den 4. mai. Krigen i Norge endte imidlertid uten væpnet motstand og store blodsutgytelser. Først den 25. september 1945 var alle utenlandske styrker ut av landet, da de siste sovjetiske troppene forlot Finnmark. I Norge, som i mange andre frigjorte europeiske land, forløp freden gjennom noen karakteristiske faser: Først fikk kjærlighetslivet en oppblomstring, som i Norge førte til alle tiders babyboom. Aldri før hadde det kommet så mange barn til verden som i 1946, da 70.727 nye nordmenn så dagens lys. Etter hvert kom også de overlevende fangene hjem til et samfunn som hadde liten forståelse for deres traumer. Deretter gjorde behovet for hevn seg også gjeldende, et i og for seg naturlig behov, som i noen tilfeller også rammet uskyldige. Siden fulgte det formelle rettsoppgjøret, der moderne rettsstatlige standarder skulle gjenetableres etter et nasjonalt traume. Imens var den andre verdenskrigen glidd umerkelig over i den kalde krigen.