Fridtjof Nansen var sin tids store folkehelt. Han preget historiebøkene og skolebøkene, og prydet avisforsidene i flere tiår. Spesielt berømt ble Nansen etter reisene sine i nordområdene, og talte for fulle hus både i inn- og utland. Den videre innsatsen som blant annet vitenskapsmann, forfatter, diplomat og humanist, var også med på å gi ham en berømmelse få kunne drømme om.

Også i Bergen var Nansen en kjendis av de store, og han ble feiret stort da han besøkte byen. Spesielt etter at han kom tilbake fra Nordpol-ekspedisjonen, sto byen på hodet. Bergenserne oppfattet da også Nansen litt som «sin», ettersom han hadde bodd og arbeidet i Bergen i flere år.

En gryende celebritet

Det var imidlertid lite som tilsa at Nansen skulle bli en nasjonal helt da han bodde i Bergen, selv om han var høy, lyshåret og stort sett kledd i sin svært så karakteristiske, og kroppsnære, ulldrakt. Men noe pressedekning fikk Nansen likevel. Og årsaken var interessen hans for skigåing. På ren impuls tok Nansen ettervinteren 1884 nemlig skiene fatt og gikk på ski tvers over fjellet og til Kristiania. Formålet var å delta i skirennet i Husebybakken, før han igjen skulle returnere til Bergen – på ski.

Det ble en kronglete tur. Toget måtte tas til og fra Voss, for det var ikke snø å oppdrive rundt Bergen. Dessuten så ble returen over Vossaskavlen spesielt utfordrende. Men skigåingen ga den unge biologen pressedekning. Beretninger fra turen ble nemlig innsendt til Aftenposten, og samme føljetong ble også trykket i Bergens Tidende og i Bergens Adressecontoirs Efterretninger. Langt senere ble fortellingen dessuten innlemmet i boken Frilufts-liv. Blade af dagboken (1916). Turen hadde også en annen og mer utilsiktet betydning: Nansens erfaringer på fjellet var nemlig med på å fastlegge traseen til Bergensbanen.

Grønlandsfareren

Det var først etter ekspedisjonen til Grønland, at Nansen ble en virkelig nasjonalhelt. Impulsene til turen hadde den unge forskeren fått allerede i 1882, da han reiste til fangstfeltene i Vestisen ved Jan Mayen med selfangeren Viking. Den unge Nansen fikk under ferden virkelig tenning på forskning i polare områder, og etter å ha fullført doktoravhandlingen sin høsten 1887, var Nansen endelig klar til å for alvor planlegge en grønlandsferd – en plan som ble offentliggjort i Naturen januar 1888.

I april 1888 skrev Nansen til sin venn Danielssen ved Bergens Museum fra Kiel. Herfra skulle han reise til Leith, hvor selfangeren Jason skulle ta følget videre til Grønlands østkyst. I et appendiks skrev han at han gledet seg stort til å se museet igjen til høsten. Men slik skulle det ikke gå. Ekspedisjonen, som foruten Nansen besto av Otto Sverdrup, Kristian Kristiansen Trana, Oluf Dietrichson og samene Samuel J. Balto og Ole Nilsen Ravna, ble etter at de forlot selfangeren sittende fast i isen. Først etter store strabaser nådde følget endelig Ameralikfjorden i slutten av september, og fordi siste skip nå hadde gått, måtte ekspedisjonen bli i Godthåb til mai 1889.

At reisefølget hadde klart å krysse Grønland på ski, skapte furore. Da reisefølget ankom København i mai 1889, ble deltakerne feiret som nasjonalhelter av et stort folkehav. Ikke mindre var oppstandelsen da følget den 30. mai ankom Kristiania. Viraken som turen skapte ga Nansen stjernestatus. Endeløse foredragsturneer fulgte nå både i inn- og utland, og bøkene han skrev i etterkant av turen, På ski over Grønland (1890) og Eskimoliv (1891), solgte i store opplag.

Nansen kom ikke til Bergen i forbindelse med grønlandstoktet. Men ingen bergensere kunne unngå å få med seg at den tidligere konservatoren ved museet nå hadde blitt en celebritet av de store. For eksempel så viet Bergens Aftenblad nesten hele nummeret av 27. mai 1889 til Nansens grønlandsferd. I uke etter uke var bergensavisene fulle med Nansen-stoff. Avisene dekket alt fra de offisielle festlighetene i København og Kristiania til smådetaljer, som at «Dr. Nansen og hans Følge har i Formiddag hvilet eller foretaget smaa Turer i Byen [Kristiania]». Men også internasjonale hendelser ble omtalt, som for eksempel at Nansen den 24. juni ville besøke London, og at han der skulle «holde Foredrag om sin Grønlandsreise i det kgl. Geografiske Selskab».

Nansen flyttet aldri tilbake til Bergen etter grønlandsekspedisjonen. Han tok i stedet imot et tilbud om å bli konservator ved Universitetet i Kristiania. I et brev til Danielssen av 3. juni 1889, skrev han da også at han nå anså seg som løst fra museet. Men museet var ikke glemt, for med seg fra Grønland brakte han en samling selfostre som han nå donerte sitt gamle arbeidssted.

Polfarereren og folkefesten - eufori ved avreise

Nansens berømmelse steg til enda større høyder etter at han reiste med Fram i Polhavet. Selve ideen, som han hadde båret på siden 1884, gikk ut på å la seg drive med polarisen fra Sibir over Nordpolen.

Avreisen fra Kristiania gikk den 24. juni 1893. Båten skulle ha flere stopp langs norskekysten. Og denne gangen fikk bergenserne sin sønn fra museumstiden tilbake – i kun ett døgn. Men ingen kunne unngå å få med seg hendelsen, for hele mannskapet ble behørig presentert på fremsiden av Bergens Aftenblads og Bergens Adressecontoirs Efterretninger onsdagen den 28. juni.

I utgangspunktet skulle Fram ankomme Bergen den 29. juni, som av avisene ble omtalt som «Nordpolsexpeditionens Dag». Samme dag skulle det ifølge annonseringene holdes tale i Turnhallen til inntekt for ekspedisjonen, samt en større fest i Logen. Inngangen til foredraget i Turnhallen kostet en krone for sitteplass og femti øre for ståplass.

Både fest og tale, ja selve «Nordpolsexpeditionens Dag», måtte likevel utsettes, og det på grunn av været. Det var både tåke og kuling langs kysten, og Frams ankomst ble derfor utsatt, først til fredag 30. juni, og deretter til lørdag 1. juli. Et lite problem løste seg dog ved at Fram kom senere til Bergen enn tenkt. Det manglet nemlig skikkelig kaiplass til båten den 29., noe som betydde at Fram hadde måttet ligge inne i Vågen, ved Triangelen. 1. juli var det imidlertid plass ved Holbergsbryggen, senere kalt Nordre Holbergsbrygge, som ble stedet hvor Fram til slutt la til kai.

Fram til kai i Bergen

Fram lå til kai på Nordnes-siden da skipet i 1893 besøkte Bergen på veien nordover.

En av attraksjonene de fremmøtte fikk tilbud om, var å besøke selve Fram. Dette hadde også blitt hyppig annonsert i byens aviser. Skipet kunne besiktiges lørdagen, noe som kostet en krone for voksne og femti øre for barn. Skipet var blant annet utstyrt med orgel og Nordpol-landskaper malt av Gerhard Munthe.

Billedsamlingen, Spesialsamlingene, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Det var et svært feststemt Bergen som tok imot de utreisende polfarerne: avisene rapporterte om at hele byen var smykket med flagg. Det samme var også havnen, som visstnok tok seg fantastisk ut med «alle fra Top til dæk flagsmykkede Skibe» – attpåtil glimret all pynten i noe så ekstraordinært som «straalende Veir». Det vrimlet visstnok også av folk i byen, deriblant en hel del engelske turister som kanskje hadde tatt turen over til Bergen bare for å se Nansen.

Nansen selv hadde det hektisk i Bergen. Først var han innom Bergens Museums Biologiske stasjon, opprettet i 1892, og klokken halv syv holdt han det lenge annonserte foredraget i Turnhallen foran en stor mengde mennesker. En og en halv time senere, klokken åtte, var det fest i Logen til ære for Nansen og de andre ekspedisjonsmedlemmene. Festen var arrangert av bestyrelsen for Bergens museum og Selskabet til Videnskabelighedens Fremme, og i avisannonsene ble det behørig understreket at festen også tillot adgang for damer! Festen var imidlertid ikke for alle, for det kostet hele fem riksdaler å få være med.

Allerede dagen derpå, søndag 2. juli klokken tolv, og antagelig litt senere enn planlagt, reiste Fram av gårde fra Bergen. En stor menneskemengde hadde møtt frem for å overvære avgangen, og salutter ble avfyrt fra Festningen. På Vågen vrimlet det også av båter som fulgte polarskipet et stykke på vei nordover. Så var det å håpe at polfarerne ville klare seg i isødet, og komme helskinnet hjem igjen.

Forberedelser til ankomst

Ferden i isødet ble en suksess, men en suksess basert på et uendelig slit og hard kulde. Det var riktig at Fram fulgte drivisen nordover, men så var det plutselig stopp da båten frøs fast. Fram ble nå liggende værfast fra slutten av september samme år, og først den 14. mars 1895 forlot Nansen og Hjalmar Johansen båten i et forsøk på å nå polen ved hjelp av ski og hundesleder. Oppgaven viste seg umulig. Fram hadde ikke nådd så langt nord som beregnet, og isen var ufremkommelig også til fots. Den 8. april beordret Nansen derfor retrett, uten at dette var å regne som noe nederlag: ingen hadde tidligere kommet så langt nord som Nansen og Johansen.

I august nådde Nansen og Johansen Frans Josef Land, hvor de måtte overvintre i en selvkonstruert hule. Først i mai året etter forlot de overvintringsstedet, og en måned senere var de heldige nok til å møte den britiske polarforskeren Frederick Jacksons ekspedisjon lengst sør på Frans Josef Land. Jacksons skip brakte dem så til Vardø.

Nansen, men også Johansen og de andre ekspedisjonsmedlemmene som til slutt hadde klart å komme seg hjem fra Polhavet ved å hugge Fram løs fra isen, var nå store celebriteter både i Norge og internasjonalt. Nytt fra ekspedisjonen ble telegrafert ut til byene, nyheter som ble førstesidestoff i avisene. Avisene fløt dessuten over av telegrammer og hyllingsdikt. Ferden fra Vardø og tilbake til Kristiania ble derfor en seierstokt av de store.

Bergenserne skulle også feire de hjemkomne heltene. Den 19. august 1896 ble det i Bergens Tidende rapportert at det nå var nedsatt en komité i anledning polfarerens ankomst. Denne skulle bestå av ordfører Christian Michelsen, maler J. Andersen, baker Brynildsen, konsul Falch og kjøpmann Chr. Kahrs samt medlemmer av Bergens Museums ledelse. Det daværende programmet var konsentrert til onsdag 2. september fra rundt middagstid, den dagen Fram skulle være i Bergen. Oppsatt på programmet var blant annet en offisiell middag med avslutningsball i Logen.

Forberedelsene til folkefesten var mange. Hele Bergen ble bedt om å mobilisere, og var nok heller ikke vanskelig å be – for polfarerne var populære. I avisene ble bergenserne bedt om å smykke alle hus, og spesielt de gatene hvor opptoget skulle passere. Alt av selskaper og foreninger (kalt «Korporationer») ble dessuten bedt om å møte med faner på Festningskaien for å danne en høytidelig ramme for velkomsten. Også skoletog ble invitert til å være med på å gjøre dagen høytidsstemt, og det samme ble sangforeninger. Det var heller ikke bare mennesker som ble bedt om å stille opp under festen: avisene oppmuntret også til at alt av lystfartøyer, seilbåter og dampskip måtte settes på vannet og komme Fram i møte under innseilingen.

Avisene ba også alle butikkene i byen om å holde stengt fra klokken 11 på Fram-dagen. På denne måten kunne alle som ønsket det få være med på folkefesten: «For at gjøre Ankomstdagen til en Festdag for den hele By, anmoder man om at lade al Forretning hvile fra Kl. 11 Formiddag», skrev en av avisene. Det ble også rapportert at det heller ikke ville komme ut aviser onsdagen 2. Blant annet satte Bergens Tidende inn følgende annonse: «Intet Numer af Bergens Tidende udkommer Onsdag – Framdagen». Bergens Aftenblad skrev dessuten: «I morgen, Onsdag, udkommer intet Numer af Bergens Aftenblad paa Grund af Frams Ankomst».

Avisene fløt over av Nansen-stoff i dagene rundt folkefesten. Det ble trykket en stor mengde hyllingsdikt samt annonser over hva festhungrige bergensere selv kunne være med på av arrangementer. Blant annet annonserte Eldorado for Nansen-festen som skulle holdes om onsdagen. Her kostet det 25 øre å være med «Parterre», 50 øre for parketten og 1 krone for losjen. Ifølge annonsen skulle etablissementet holde åpent frem til klokken ett om natten. Dessuten arrangerte Eldorado også en Fram-fest nummer to om torsdagen.

Nansen-sardiner til salgs!

Nansen-navnet ble brukt på mangfoldige reklameproduker, deriblant øl og sardiner.

Torfinn Jåsund, privat eie.

Avisene reklamerte også for et festskrift utgitt spesielt for anledningen. Blant annet ble det i Bergens Annonce Tidende den 21. august skrevet at flere personer arbeidet dag og natt for å produsere skriftet, som snart ville være til salgs i stort folioformat på Hjalmar Wiglers Forlag. Omslaget ville bli trykket i gull og farger etter originaler av kunstnerne A. Bloch og Th. Holmboe. Festskriftet inneholdt blant annet en for anledningen komponert Nansen-Marsj, samt et kart som viste Nansens reise i pol-områdene. Bergenserne hadde altså mye å velge i når det gjaldt feiringen av Fram-dagen.

Hyllingsskrift

Et eget hyllingsskrift ble utgitt til ære for polfarerne. Dette ble trykket på Hjalmar Wiglers Forlag, og inneholdt blant annet en for anledningen komponert Nansen-marsj. Dessuten kunne en ivrig leser også finne svulstige fortellinger om Nansen som barn her.

"Fridtjof Nansen", festnummer i anledning hjemkomsten fra Nordpolekspedisjonen, Kristiania 1896, Manuskript- og librarsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Festen – dag én

Endelig var Fram-dagen der. Både Bergens Annonce Tidende og Bergens Tidende rapporterte torsdag den 3. september fra Fram-dagen onsdagen. Viktigst av alt var naturlig nok været, som ifølge Bergens Tidende hadde vist seg fra sin aller beste side med tindrende sol. Avisene rapportere også om hvor vakkert Bergen var pyntet under Fram-dagen, og da spesielt i de områdene hvor kortesjen skulle komme forbi. Omtalt ble blant annet en flott æresport på Torget, som på hver side var pyntet med malte skjold hvorav ett forestilte Fram i isen. Porten var dessuten rikt utsmykket med grønt og buketter, samt dragehoder. Øverst oppe i buen vaiet flaggdekorasjoner sammen med Nordpol-farernes navn.

Selve de offisielle hendelsene startet imidlertid med at festkomiteen samt innbudte gjester dro fra Petanebryggen med båten Kommandøren klokken 11. Kommandøren skulle møte Fram og lose ekspedisjonsmedlemmene trygt tilbake til Bergen. På veien tilbake til Bergen ble så både Fram og Kommandøren møtt av alle båtene som hadde lagt ut for å hilse dem velkommen. Følget besto av et sted mellom femti og seksti farkoster bestående av store og små dampere, elektriske båter, samt seil- og robåter.

Ventetiden for de som var i Bergen hadde vært lang, men til slutt lød endelig signalskuddene fra Skansen som signaliserte at Fram nå var å se på fjorden. Deretter brakte saluttene fra Festningen løs – tretten i alt, som bestemt ved kongelig resolusjon. Da Fram passerte Nordnes, var stemningen høy. Flere tusener var samlet ute på neset for å ønske polfarerne velkommen med hurrarop og flagg. Overalt var det fullt av folk, ja selv på Rothaugen, Skansen og langt innover på Klosterhaugen var det ifølge avisene tett i tett med mennesker.

Jubelen fra Festningskaien vedvarte visstnok helt til Fram hadde fortøyd. Rett før Fram hadde lagt til kai hadde imidlertid festkomiteen fra Kommandøren steget i land, og det var denne, med ordfører Michelsen i spissen, som nå ønsket polfarerne velkommen på bergensk jord. Barnetoget, som i mellomtiden hadde vært oppstilt på Bontelabo, marsjerte nå også inn på Festningskaien, og her ble de møtt av et utall foreninger. Gjestene og komiteen gikk deretter bort til vogner som dannet starten på en langt tog. Til sammen, skrev en av avisene, så talte dette mellom femti og seksti faner utenom de barnetoget bar, samt fem musikkorps. Sammenlagt stilte rundt 10.000 deltagere i toget.

Da toget endelig nådde Engen, gikk de prominente gjestene opp på den store tribunen som var oppsatt for dagen. Også her ble det rapportert om en voldsom trengsel, ja så pågående at den kunne være truende. Et par småbarn måtte til og med fraktes over publikums hoder for å unngå å bli klemt i stykker.

Selve høytidelighetene på Engen ble åpnet med at Brigademusikken og 160 sangere under Ingolf Schjøtts ledelse fremførte «Lover den Herre». En lang rekke taler ble deretter fremført. Først ut var ordfører Michelsen, som ble etterfulgt av Jørgen Brunchorst. Etterpå var det Nansen selv som besteg talerstolen under voldsomme hurrarop, etterfulgt av borgermester Arctanders tale for kaptein Otto Sverdrup og Frams øvrige besetning. Deretter, og skal vi tro avisene, talte så Edvard Grieg under voldsom akklamasjon. Flere andre taler ble også holdt etter dette, mange av dem gjengitt i avisene i sin helhet. Til slutt ble «Norge, Norge!» sunget. Tydeligvis ble det også spilt opp til dans på Engen etterpå, for avisene rapporterte at denne foregikk med liv og lyst helt til morgentimene.

Nansen var også til stede ved andre arrangementer denne Fram-dagen, deriblant på tilstelninger både i Eldorado og i Turnhallen. Skal vi tro avisene, var folkefesten imidlertid like stor i bergensgatene som ved de lukkede tilstelningene. Spesielt strøkene rundt Eldorado og Turnhallen var fulle av folk. Også tilstrømmingen for å se selve Fram var ifølge avisene kolossal ettersom alle ville se skipet, og helst også innvendig, men kun de som hadde kjøpt seg adganstegn fikk komme om bord. Og festen fortsatte utover natten. Et par hus i nærheten av Eldorado, samt Bestillingsmændenes lokale på Engen, var pyntet med lys som må ha skint da mørket falt på. Fra Fløystuen ble det også skutt opp et vakkert fyrverkeri.

Festen – dag to

Avisene rapporterte også fra festen om torsdagen. En av de organiserte sammenkomstene denne dagen var frokosten på museet. Denne startet klokken tolv, og ble holdt til ære for polarekspedisjonens medlemmer. Rundt 100 gjester var inviterte.

Selve festen ble holdt i museets aula og tilstøtende rom, og hele arealet var visstnok svært vakkert dekorert. Gjestene var foruten selve polarekspedisjonen ledelsen for museet med hustruer, samt byens stortingsmenn og andre autoriteter. Dessuten deltok representanter for de myndighetene som støttet museet økonomisk, samt en del privatpersoner som enten sto museet eller ekspedisjonsdeltagere nær. Med på frokosten var også Eva Nansen og Gretha Sverdrup. Det ble holdt en rekke taler under frokosten, deriblant av pastor Vilhelm Holdt som talte på vegne av kvinnene. Samme ettermiddag ble det også holdt en offisiell forestilling i Teateret og en påfølgende fest i Logen.

Bergen må ha vært sterkt preget av folkefesten også torsdagen. Ifølge avisene vrimlet det i alle fall fortsatt av folk i byen, ikke minst fordi det igjen ble spilt opp til dans og musikk i parken. Feststemningen var såpass stor at en av polfarerne visstnok hadde utbrutt: «Aa jo, jeg skjønner vi er i Bergen nu».

Ifølge avisene var visstnok kveldens vakreste øyeblikk et enormt fakkeltog som startet på brannstasjonen og som deretter bølget inn på Engen. Derfra fortsatte det opp Logegaten og gikk så videre langs den østre siden og forbi Fortunen. Deretter gikk toget i en stor sving nedover Engen, og stoppet til slutt foran Logen hvor æresgjestene sto oppstilt på balkongen. Her ble så faklene kastet i to store bål under lyden av salutter. Varmen må ha blitt sterk for de som så på ovenfra, for Nansen utbrøt visstnok: «Om vi havde havt dem paa Isen!». Deretter holdt han også en kort tale.

Feststemningen og festivitasen må ha vart uti de små timer for alle parter, for opprinnelig var det tenkt at Fram skulle fortsette videre fra Bergen allerede torsdagen. Først fredag den 4. forlot imidlertid polfarerne byen. Bergens Aftenblad skrev nemlig: «Klokken 11 formiddag forlod Fram Havnen under Salut og Hilsen fra fremmødte Skarer. Bergens skipperforening fulgte om bord paa Argus Fram utover til Kvarven, hvor der toges den hjerteligste avskjed med hurraer, hilsen med flaggene og til slutt en kanonsalutt». Dermed var den store Nansen-euforien over.

Nansen ble naturlig nok hyllet også i andre byer i Norge, og i kjølvannet fulgte dessuten bokpublikasjonen Fram over Polhavet (1897) som solgte i store opplag både i Norge og i utlandet, samt en rekke foredragsturneer både i inn- og utland.

Diplomaten og humanisten

Som kjent figur både nasjonalt og internasjonalt ble Nansen naturlig nok valgt til talsmann for flere store saker, både med og mot sin vilje. Ikke minst under konsulatsaken – etableringen av et selvstendig konsulatvesen som kunne fremme Norges interesser i utlandet – som igjen ledet frem til merkeåret 1905, ble Nansen en viktig skikkelse. Det var nemlig Nansen som ble sendt til London av Christian Michelsen, som nå var statsminister, for å tale Norges sak der. Senere ble han også sendt til København for å være med i forhandlingene om å gjøre prins Carl til norsk konge. Nansen reiste også på turne i Norge i november 1905 for å promotere kongedømmet. Deretter ble han ambassadør i London (1906-1908), før han igjen tiltrådte sitt professorat i Kristiania.

I 1920 gikk Nansen også inn i Folkeforbundet, og påtok seg her blant annet rollen med å lede arbeidet med å få krigsfanger hjem. Under hungersnøden i Sovjetunionen i 1921 virket Nansen også som høykommisær for alle de humanitære organisasjonene involvert i arbeidet, og organiserte dessuten flyktninghjelp blant russere, grekere, tyrkere og armenere.

Nansen var fra midten av 1920-tallet og fremover aktiv i Fedrelandslaget, en konservativ opplysningsorganisasjon, og reiste blant annet norskekysten rundt med Stella Polaris for å foredra om laget. Midt i alt dette fant han også tid til å skrive. Høsten 1911 kom for eksempel Nord i tåkeheimen ut, et verk om nordlige strøk i tidlige tider. Etter å ha foretatt en lengre reise til Sibir høsten 1913, skrev han dessuten Gjennom Sibirien. En reise til Armenia i 1925 førte til utgivelsen Gjennem Armenia.

Nansen var kun sporadisk i Bergen etter 1920. Noen ganger besøkte han venner og bekjente, som for eksempel Christian Michelsen. Nansen var også flere kortturer innom Bergen med farkosten Veslemøy. Nansen var dessuten på besøk under landsutstillingen i 1928. Samtidig overvar han den formelle åpningen av Geofysisk institutts nybygg.

Naturlig nok korresponderte Nansen også hyppig med forskningsmiljøene i Bergen, og da spesielt oseanograf Bjørn Helland-Hansen. Han korresponderte også hyppig med sine vestlandsvenner: Blant annet sendte Nansen et hjertevarmt brev til Marie Holdt da han hørte at hun lå for døden.

Nordahl Grieg om Nansen i Tidens Tegn

Nordahl Griegs hyllingsdikt i Tidens Tegn, lørdag 10. november 1928. Dette ble trykket da Fedrelandslagets råd skulle samles i Bergen.

Tidens Tegn, Manuskript- og librarsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.

Selv om han sjelden besøkte Bergen, forble Nansen avis- og førstesidestoff i mange tiår. I 1928, for eksempel, skrev Nordahl Grieg et stort hyllingsdikt til Nansen i Tidens Tegn som ledd i en kampanje til å få Nansen til å styre landet. Anledningen var samlingen av Fedrelandslagets råd i november 1928. Nansen holdt da også tale for Fedrelandslaget i Bergen i 1929, uten at arrangementet trakk så veldig mye folk. Ikke alle var begeistrede for at Nansen sto på fot med det omstridte Fedrelandslaget.

Nansen er en av de mest dekorerte nordmenn gjennom tidene. Han ble blant annet ridder av St. Olavs orden i 1889, og fikk storkorset i samme orden i 1896. Storkorset med kjede mottok han i 1925. Nansen ble også tildelt Nobels fredspris i 1922. Ikke uventet prydet derfor Nansen forsiden på alle de store bergensavisene da han døde den 13. mai 1930.

Nansen dør

Det var store overskrifter i bergensavisene da Nansen døde. Her, fremsiden til Bergens Tidende onsdag 14. mai 1930, dagen etter Nansens dødsfall.

Bergens tidende, Manuskript- og librarsamlingen, Universitetsbiblioteket i Bergen.