Fra Bærum i Norge, i Bergen siden 2020

Johanne husker et dykk ned til 30 meters dyp. Hun var 23 år og jobbet som frivillig på et marinbiologisk prosjekt i Mosambik. Vannet var klarere og fiskene større enn hun var vant til. Alt var blågrønt, for så langt nede er de fleste farger borte. Lengre nede lå dyphavet, mørkt og mystisk. Tanken på hvor lite vi vet om det som foregår i dypet, fascinerte henne. Livet der nede, men like mye bevegelsene i vannet og kreftene som driver det gjennom alle verdens hav. Havets fysikk. Hun valgte å studere oseanografi, og i dag forsker hun på havstrømmer i Atlanterhavet. I Nord-Atlanteren frakter overflatestrømmer varmt vann nordover og inn i Arktis, mens kaldt vann strømmer sørover i dypet. Johanne bruker fysiske lover og ligninger til å utforske hvordan vannet beveger seg, både i dyphavet og i møte med vinden som blåser over havoverflaten.

Fra Frankfurt am Main i Tyskland, i Bergen siden 2019

Da Jakob kom til Svalbard for å studere, ble han slått av en natur som virket uberørt, men som likevel ikke var det. Han var forberedt på sterk kulde, og ble overrasket da høsten og vinteren det året slett ikke var så kald. På Svalbard ble han også interessert i sjøis. Nå forsker han på variasjoner i sjøisen i Arktis.

I Barentshavet påvirkes sjøisen av det varme vannet som strømmer nordover fra Atlanterhavet. Slik vil det også være i fremtiden. På den andre siden av Polhavet kan innstrømningen fra Beringstredet bli viktigere enn nå. Men også været spiller en rolle for hvor mye is der er. Jakobs resultater viser at det alltid er lite is i Barentshavet i vintre med lavtrykk over de nordiske hav og høytrykk over Sibir. Vinden driver varmt vann nordover, samtidig som vannet også påvirker luften. Hva kom først? Hvordan havet og atmosfæren driver hverandre, kan ofte være vanskelig å skille. 

Fra Södertälje, sør for Stockholm i Sverige, i Bergen siden 2018 

«Nå kommer vi til å ødelegge deres romantiske opplevelse av havet», sa en professor til Filippa og medstudentene hennes under et introduksjonskurs i fysisk oseanografi.

Hun hadde begynt å studere marinbiologi, men hadde siden tiårsalderen drømt om å jobbe med delfiner. I oseanografien oppdaget hun at biologiinteressen kunne kombineres med fysikk.

Nå utforsker hun om det er mulig å bruke en klimamodell til å varsle mengden planteplankton ved iskanten i Barentshavet, ikke fra dag til dag, men fra år til år. Sjøis skygger for lyset, og i år med lite is kommer våroppblomstringen tidligere. Dette kan gi trøbbel for fiskene.

Resultatene hennes er foreløpig usikre, men tyder på at det kan være mulig å varsle dette fem år i forveien. Filippa seiler og dykker, og professorens spådom slo ikke til. Når hun er ved på havet, kobler hun bort alle ligninger og datamodeller. Havet er fremdeles gåtefullt.

Fra Osterhorn, nord for Hamburg i Tyskland, i Bergen siden 2016

Da Toms mastergradsveileder foreslo at han skulle bruke datamodeller til å studere fisk, måtte han tenke seg om. Han hadde alltid vært mye ute og trivdes med å observere naturen. Etter å ha vært nasjonalparkguide, hadde han finansiert biologistudiene gjennom å utrede konsekvenser av naturinngrep, som ved å telle fugler der det skulle bygges vindturbiner.

Tom tok utfordringen, og datamodellene viste seg å gi ham en mulighet observasjoner ikke har. Modeller kan brukes til å se, ikke bare på hva som skjer, men også på mekanismene bak og årsakene til at det skjer.

Nå forsker Tom på hvordan lys påvirker økosystemet i havet i Arktis. Når vannet blir varmere, trekker fisk nordover. Men mørketid og midnattssol kan skape trøbbel. I den lange mørketiden sliter silden med å se maten sin. For den nordlige lysprikkfisken derimot, gjør midnattssolen det vanskelig å skjule seg og unngå å bli spist. Med datamodeller kan Tom utforske slike sammenhenger. 

Fra Rodewald nær Hannover i Tyskland, i Bergen siden 2020 

Som barn elsket Stefan fisker og dyr. Drømmejobben? Å telle løver i Serengeti. Ett år inne i biologistudiet skjønte han at det fantes ytterst få jobber som innebar å telle løver. Da han tok et kurs i mikrobiologi, ble han overveldet over alt bakterier og andre mikrober kan gjøre, og over at de finnes nær sagt over alt. Feltarbeid førte ham til den varme Kanaristrømmen, men også til Antarktis og Arktis. 

Nå forsker han på økosystemet ved iskanten i Barentshavet. Han teller ikke løver, men bakterier. Genmateriale hentet fra isen, sjøen og havbunnen forteller ham hvilke arter som lever der. 

I 2018 var det lite is, og bakterier han ikke ventet å se før senere på året, dukket opp tidligere. Målet er å finne ut hvordan sammensetningen av arter varierer i løpet av året, og hva som vil skje når havet blir varmere og sjøisen forsvinner.

Fra Istanbul i Tyrkia, i Bergen siden 2008

Selv om hun kan bli sjøsyk, elsker Nil å dra på tokt. Hun liker følelsen av å være på det store havet. Arbeidet på skipet. Spenningen når borekjerner med flere tusen år gamle sedimenter fra havbunnen trekkes opp på dekk. I slike sedimenter kan hun lese av fortidens klima. 

Nil forsker på naturlige variasjoner i Barentshavet de siste 12 000 årene. Skallene fra ørsmå fossiler i sedimenter fra havbunnen øst for Svalbard, vitner om hvordan temperaturen og saltinnholdet i sjøen har variert fra tiår til tiår og hundreår til hundreår. Slik kan hun rekonstruere fortidens klima og innstrømningen av varmt vann fra Atlanterhavet. 

I dagens klima styres sjøisutbredelsen i Barentshavet hovedsakelig av hvor mye varme som strømmer inn fra Atlanterhavet. Hva som vil være viktigst i fremtiden vet man ennå ikke. For å kunne vurdere menneskeskapte endringer i forhold til naturlige variasjoner, er det viktig å vite hvordan havstrømmene har variert i fortiden.