Arbeiderboligene

Det skjedde likevel bedringer av boligstandarden for arbeiderklassen i første del av 1900-tallet, i Sarpsborg som i andre industrisamfunn rundt om i landet. I havebyen på Opsund reiste Borregaard nye arbeiderboliger i løpet av mellomkrigstiden, slik at hver familie fikk sitt eget lille krypinn med eget kjøkken og til og med en haveflekk.

I en norsk industriby som Sarpsborg bodde det i gjennomsnitt 2,5 personer per rom i 1918, men dette er et snitt som dekker over store forskjeller i de ulike sosiale lagene. Trangboddheten angikk særlig arbeiderklassen. De sanitære forholdene i arbeiderboligene var ofte elendige, og med felles utedo. Det krydde av utøy, lopper, lus og rotter i bygningene. Arbeiderboligene var typisk gråbeingårder, under-solte og overfylte. Ikke til å undres at arbeiderbarna ofte led av engelsk syke og tuberkulose. Mange steder i Norge måtte arbeiderhusmoren slite med vannbæring fra vannposten ute i gården til langt ut i mellomkrigstiden.

Fattigdom og usunne boliger

Arbeiderhusmoren hadde ofte en umulig oppgave med å holde hjemmet rent og pent og gi familien tilstrekkelig næringsrik mat. Utenforstående, eksperter som drev kampanjer for å bekjempe tuberkulose etc. nevnte ofte at sykdom og dårlig helse i arbeiderklassen skyldtes manglende kunnskap og vilje til å bedre forholdene. Innen arbeiderklassens egne rekker ble det tatt til motmæle mot en slik tolkning. Dårlig helse innen arbeiderklassen hang sammen med fattigdom, elendige boligforhold og underbetaling. Heving av lønningene, ikke opplysningskampanjer, måtte være veien å gå for å bedre forholdene for arbeiderfamiliene (Sogner 2003, 2. 195-196).

Bedrift som bygde moderne arbeiderboliger

I nærheten av de store bedriftene bodde arbeiderne ofte i boliger bygget av arbeidsgiveren. Borregaard fabrikker reiste for eksempel allerede ved midten av 1800-tallet arbeiderbrakker i St. Olavs Vold i Sarpsborg. En enkelt brakke kunne gi husrom til 20 familier. Bakeri og uthus med felles utedo var del av boligkomplekset. Det var ikke uvanlig at arbeiderfamilier med 8-10 barn måtte stue seg sammen på ett rom og kjøkken i St. Olavs Vold.

Kamp for det daglige brødet

Arbeiderfamiliene levde i større eller mindre grad mye fra hand til munn, og særlig om forsørgeren var arbeidsledig. Arbeiderkvinnene tok seg gjerne vaskejobb eller en annen strøjobb for å spe på familieinntekten. I mellomkrigstiden var det en skam å be det offentlige om hjelp. Husmorens lønning kunne være helt avgjørende for familiens mulighet til å betale husleie og kjøpe det nødvendige av mat. Det virket stigmatiserende å komme på fattigkassa.

De som hadde penger nok, handlet i stort, en sildetønne eller en melsekk av gangen. Landlige omgivelser gav mulighet for matauke, som ved å dyrke poteter på en liten jordlapp. Det var begrenset hvor mye tid en arbeiderkvinne kunne avsette til husarbeid som husvask, klesvask og rydding. Å skaffe penger til husleie og til mat og klær, var nok det som hadde førsteprioritet, og mor i huset bidro til å skaffe penger ved deltidsarbeid utenfor hjemmet. Først i siste del av mellomkrigstiden kunne en vanlig arbeider ha råd til "la kona gå hjemme". Den egentlige husmortilværelsen for arbeiderklassens kvinner ble skjøvet ut i tid, til etterkrigstiden.

Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetsbiblioteket, Billedsamlingen, og Senter for kvinne og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen. Prosjektet er støttet av Kulturnett.

© Billedsamlingen, UB