De kvinnelige industriarbeiderne

Omtrent 25 prosent av kvinnene i mellomkrigstiden med inntektsgivende arbeid, som ikke var husmødre, bondekoner eller ubetalte hushjelper hos slektninger (familieforsørget) var sysselsatt i industrien. Tekstil og bekledningsindustrien var mest typisk kvinneindustriarbeidsplass, og 60 prosent av kvinnelige industriarbeidere arbeidet i denne grenen av industrien.

Norsk skjortefabrikk (se flere bilder), Bergen, ca. 1934. Foto: Atelier KK.
 

Ellers ble kvinnelig arbeidskraft mye brukt i nærings- og nytelsesindustrien. Tobakks- og sjokoladefabrikker og hermetikkindustrien kan nevnes som eksempler på bedrifter som gjerne hadde forholdsvis mange kvinner i arbeidsstokken (Melby 1999, s. 279).

Unge og eldre hermetikkarbeidere: Einar Hausvik & Co hermetikkfabrikk, Askøy (se alle bildene fra bedriften). Foto: Atelier KK.
Deltid eller heltid

Bedriftskulturen la noen steder til rette for deltidsarbeid for gifte kvinner, andre steder var det nesten bare ugifte kvinner i heltidsarbeid som hørte med i arbeidsstokken. Ulike former for lønnsarbeid kunne eksisterte i samme geografiske område. Eksempel på det er at i tekstilindustrien i Ytre Arna ved Bergen var det vanlig at gifte kvinner fortsatte i fabrikken etter at de giftet seg, mens i fabrikksyersker i nabobygda Espeland oftest sluttet når de giftet seg. For de som ble hjemmeværende kunne løsningen blir hjemmeproduksjon, eller at fabrikken satte ut arbeid til de som hadde muligheter for å sy hjemme (Fløystad 1986).

Fra venstre: (1) Kvinnearbeid ved Eidsvåg Fabrikker, ca. 1920. (2) Strømpesyerske, Janus Fabrikker, 1930-tallet. Foto: Atelier KK.

Løsningen med hjemmeproduksjon falt gradvis vekk i løpet av mellomkrigstiden. Det ble samtidig en tendens til at stadig flere kvinner i fabrikkarbeid var ugifte. Industrien etterspurte to typer arbeidskraft, en dyr og kvalifisert, en annen billig og ukvalifisert. Dette skille falt i stor grad sammen med kjønnsskille og kvinnene ble den fleksible, billige deltidsarbeidskraften som for en stor del utførte rutinearbeidet og tok noen tak når det var høysesong og stor etterspørsel. Kvinnearbeidsplassene var de mest usikre i industrien.

Å kombinere familieforpliktelser med fabrikkarbeid ble stadig vanskeligere i løpet av mellomkrigstiden, og kanskje også mindre ønskelig utover i 1930-årene etter som den økonomiske krisen gled over. I arbeiderbevegelsen var det et uttalt mål at en arbeidsmann skulle lønnes slik at han alene kunne fø en familie (Melby 1999, s. 279-280).

Prosjektet er et samarbeid mellom Universitetsbiblioteket, Billedsamlingen, og Senter for kvinne og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen. Prosjektet er støttet av Kulturnett.

© Billedsamlingen, UB